Foto: Jørn Veberg


Man føler seg aldri mer som en religiøs fanatiker enn når man skal prøve å forklare folk som ikke har hørt på et band, eller enda verre…folk som har hørt på det men ikke skjønner det, om hva det egentlig dreier seg om. Samtidig, ingenting føles bedre enn når misjonen fungerer, og der ligger vel nøkkelen til både tenners gnissel og ren lykke.

Ren lykke var det også at Rammstein angivelig hadde brukt såpass mye penger på den enorme turneen i 2019, at de rett og slett var nødt til å dra på en ny runde da verden åpnet opp igjen. I mellomtiden hadde de like gjerne brukt tiden til å lage et splitter nytt album Zeit, som har noen relativt skreddersydde perler til nytt liveshow.

Foto: Jens Koch

Ryktet skulle også ha det til at det rådet fullstendig forvirring under planleggingen av konsertarena. Bjerke Travbane var det eneste stedet som kunne svelge 60 000 publikummere, men ingen hadde prøvd seg på et så stort antall før.

Det har nok vært til stor hjelp å ha tysk presisjon i ryggen. Men norsk presisjon har litt mer å gå på. Kun en inn- og utgang bød på en del problemer. Det samme gjorde antall toaletter. Jeg vet ikke, men noe sier meg at med litt mer mattekunnskaper kunne dette vært gjort adskillig smidigere.

Foto: Jens Koch

Likevel, alt dette er for bagateller å regne når Rammstein nok en gang inntok scenen med alt de hadde av pyro, fyrverkeri og galskap. For de av oss som var på Ullevål for tre år siden var det mange gjensyn, men herregud så gledelige gjensyn, med både brennende gigantdukker (Puppe) og stadig større flammekastere.

Fortsatt er ingen lei av å se vokalist Till Lindemann ri en gigantisk, skumspyende kanon, torturere bandmedlem Flake, eller synge med på tyske gloser. Tvert om er det umulig å få nok. Noe også de eviglange køene til merchen var et bevis på.

Foto: Therese C. L. Wangberg

Turneens setliste består av 21 seierssanger fra gammel og ny katalog. Armee der Tristen fra siste album passer som en perfekt åpning, og hold fast, her kommer misjonæren tilbake. Om det er et band du skal gidde å skjønne tekstene til, sørg nå for at det er Rammstein. Lindemann er på sitt aller, aller beste og mørkeste i flere av sangene på siste skive, inkludert tittelsporet Zeit litt lenger ut i settet. 100% gåsehudfaktor!

Foto: Jens Koch

Om det nå skulle være noe å sette fingeren på, så måtte det være at de tydeligvis hadde litt problemer med pyro under Sonne, som jo er den sangen der absolutt alt av flammer og røyk skal ut. Høyresiden på scenen virket ikke helt, men for all del…det kan skje den beste. Produksjonen i seg selv er så ufattelig fet at de for lengst er tilgitt. Det vil være lenge til noen andre kan matche denne typen genial galskap.

Det er ikke tapt bak en vogn at siste sang ut Adieu nok er relativt spesialskrevet for denne type avskjed. Men jeg sier det rett ut; Rammstein kan bare drite i å legge opp, jeg orker det ikke! I disse politisk overkorrekte tider har verden aldri trengt Rammstein mer enn akkurat nå. Som god misjonær er jeg sterk i troen på en snarlig retur, frelse og ikke minst verdensherredømme, takk!