Foto: Therese C.L. Wangberg


Det er ikke ofte det er mulig å få servert musikk i kategorien horror-punk her i Tigerstaden. Faktisk nesten aldri. Derfor var gleden relativt stor da Blå kunne invitere på en aften med Doyle.

Horror-punk er en sjanger som blander punk-rock med goth og oftest har morbide tekster inspirert av gamle skrekkfilmer og science-fiction. Kultbandet The Misfits får gjerne æren for å ha startet hele ballet en gang på 70-tallet, og det er der du også finner Doyle Wolfgang Von Frankenstein som bandets gitarist.

Det var med andre ord verdt turen til Blå i seg selv, for å ta en nærmere titt på legendariske Doyles eget band, under turnebanneret «Abominate The World As We Die» som de reiser rundt på alle de store festivalene med i sommer.

Et litt under halvfullt lokale hadde møtt opp, men stemningen var relativt god da bandet gikk på scenen og satte i gang med Abominator fra albumet med samme navn. Vokalist Alex «Wolfman» Story kom iført bar overkropp og ansiktsmaske og gjorde en imponerende, og ikke minst energisk opptreden hvor han kontinuerlig introduserte hver eneste sang som en kjærlighetssang og oppfordret publikum til å danse deretter. Og hvem kan vel ikke tenke seg å kline til låter som Cemetary Sexxx eller Dreaming Dead Girls? Det er hardt, det er gøy og javel, jeg sier det rett ut, det er sexy.



Men det er ikke til å skyve under en stol at det er Doyle himself som er stjerna i bandet. Han er, og har alltid vært, noe helt eget når det kommer til sceneopptreden. Ikke at han synger, eller sier et eneste ord. Men med sin klassiske djevelsveis, sminke og gjennomtrente, bare overkropp er han et gitarspillende ikon der han står og hamrer løs på gitaren han har designet selv. Han er i nærheten av snart 60 år, men han ser ut som han har ligget på is siden 80-tallet. Jeg mistenker at han sikkert kunne spilt i 4 timer i strekk uten å svette en dråpe. Han er et monster, men han er et fanden så bra monster.



Sanger i horror-punksjangeren går relativt fort, så det føltes nesten som om bandet kun var midtveis når de gikk av scenen etter 12 sanger. Publikum kunne tenkt seg mer, men måtte nøye seg med å kunne si at de fikk bevitne en fet konsert med en levende legende på en liten, intim scene i Tigerstaden. Kudos til Blå for å sette opp denne!