Foto: Ingrid Slettemoen


Myra har markert seg blant landets største rapkometer. Stilmessig spiller hun en krysning mellom flere sjangre, hvor sjangergrep fra hiphop og rap har vært gjennomgående, men de siste årene har hun også produsert dansbar klubbpop. Det må også nevnes at hun har gjort en collab med Norges kjære rikslos Bjørn Eidsvåg, og var til og med deltaker i Stjernekamp for to år siden. Hun ga ut sitt debutalbum «Bokser & Ballerina» i fjor, et album som handler om å finne balanse mellom sine maskuline og feminine side, og utfordringer ved å omfavne begge sidene. På Amfiet-scenen vitner vi bokseren Myra.

Med sin dype, bergenske røst sier hun:
«Eg e stoked. Takk for at dokkar e her.»

Hun rapper. Og synger. Og danser. Og ler. Hun eier scenen – hun er en rockestjerne - og publikum rocker med. Hun trenger ingen hypeman – fordi hun er sin egen. Sceneshowet er rått. Lyden er høy, og kick-trommen pulserer gjennom hele settet. Hun har dyktige dansere som får fram det beste i Myra, og hun får fram det beste i dem. Hun har en pondus og en selvtillit til å gjøre akkurat det hun vil. På overkroppen bærer hun en hvit smal boblevest, og på underkroppen en bukse som henger lengre ned mot hoftene, liknende en 90-talls sagging-stil. Låtene spilles av og til med playback, hvor hun kun rapper over enkelte strofelinjer i versene. Dette gir en forsterkende og virkningsfull overdub-effekt. Showet gir en superstjerne-energi jeg ikke har vitnet på Øya så langt i år.

Men Myra er best når hun er Myra. Da hun covret Diamanter og Kirsebær i Stjernekamp røk hun ut – og når hun covrer Ava Max sin Sweet but Psycho flekker blikket mitt vekk, og oppmerksomheten mot scenen forsvinner. Energinivået faller betraktelig.

Heldigvis går det fort over, og energien er tilbake så fort hun spiller egne låter. Hun eier det.