Den 35 år gamle engelskmannen spilte og sang seg inn i hjertene til et lyttende, oppmerksomt publikum. Lyden var glassklar og glimrende, og hans fem musikere og to koredamer briljerte.

Kiwanukas varme, vemodige stemme minner litt om Bill Withers'. Soul, folk og Curtis Mayfield er andre referansepunkter til musikken. Han er en dyktig gitarist, men blir live overgått av Michael Jablonka, som bruker fuzz- og tremolo-effekter mye og dro en Jimi Hendrix-inspirert solo på Hero.

Han spilte fra Love & Hate (2016) og Kiwankuka (2019), men ikke noe fra debutalbumet Home Again (2012). Dessuten kom den frittstående 2019-singlen Solid Ground like etter den proggete, Pink Floyd-aktige Final Days, der temposkiftene var flere. På førstnevnte gikk Kiwanuka opp i en falsett som ga meg gåsehud, mens han spilte elpiano.



Andre høydepunkter var den fengende feelgoodlåta One More Night, der koristene bidro med perkusjon, Emily Holligans gospelvokalsolo på den ekstatiske Rule The World og den vanvittig fengende Black Man in a White World, som ble klappet i gang av bandet.

Mot slutten av avslutningslåta Love & Hate tok publikum helt av. Den har et enkelt, repeterende refreng og en lang, smakfull gitarsolo.

Selv om Michael Kiwanuka bare spilte en time på Øyafestivalen, var konserten hans like bra som den jeg overvar på Sentrum Scene i 2019. Han sa lite til publikum og lot sin fantastiske musikk tale i stedet.

Foto: Ingrid Slettemoen