Konserten var en to timer lang energiutladning og maktdemonstrasjon der 64-åringen fra Australia ga seg sine beste låter. Han var dessuten i godt humør, sjarmerte, snakket stadig til publikum og gikk ned til scenegjerdet for å ta på de utstrakte hendene. Nesten som en messias og hans disipler!

The Bad Seeds er nå utvidet med tre strålende vokalister på kor som bidro på de fleste av kveldens 18 låter. Nick Cave begynte med to fra Abattoir Blues (2004): Get Ready For Love og There She Goes, My Beautiful World, hvor han nærmest manisk brølte ut refrengene.

Enda bedre var de to eldste låtene: From Her To Eternity (tittellåta fra debuten i 1984) og den Elvis-refererende Tupelo (1985). Warren Ellis danset med fiolinen i handa på førstnevnte og spilte på den som en gitar på sistnevnte, som ellers hadde noen herlige jungelrytmer.



Også kveldens ballader var vakre og intense: O Children (fra den 7. Harry Potter-filmen), den følelsesladde I Need You (solo), The Ship Song, ekstranumret Into My Arms (med mye allsang) og to fra 2019-albumet Ghosteen. Under noen ballader lyste folk med mobilene under plastglassene slik at det ble skapt en lykte-effekt. Et mektig syn for oss som sto langt bak!

Vi fikk ellers en fantastisk versjon av Red Right Hand, som hadde klangfulle slag på tubular bells og røde lyseffekter. Publikum fortsatte å synge refrenget etter at låta var ferdig.

Jeg digget også de magiske, buktende gitarriffene på Jubilee Street, som bød på mellotron og økende intensitet. Cave avsluttet settet med City of Refuge, der koredamene kom i front, og White Elephant, som har en manisk monolog i introen og er hentet fra Cave og Warren Ellis' 2021-album Carnage.

Jeg vil også nevne det andre ekstranummeret: den flotte poplåta Vortex, som første gang kom ut i fjor på B-Sides & Rarities Part II.

Foto: Ingrid Slettemoen