Foto: George Ofori



New York + Texas-bandet Parquet Courts er blitt beryktet i indiemiljøer for deres interessante krysningspunkt mellom punk, indierock, funk og eksperimentell shoegaze. I skjæringspunktet der finner man kvartetten ledet an av vokalist Andrew Savage, som sammen med broren Max på trommer, Austin Brown på rytmegitar og Sean Yeaton på bass og keys nå turnerer etter slipp av sitt siste album Sympathy For Life. Forøvrig innledet det den turnéen med en annen Øya-deltager, nigerianske Mdou Mactar som oppvarming i Nord-Amerika.

Over Hagens solskinn er det klart at 4-mannsbandet er rockete i stilen men det mangler litt på den smittsomme energien foreløpig på låta Dust. De kan uansett skryte på seg at de har stilt med festivalens mest engasjerte gitarist i Brown, huhei så mye energi han bruker i innledningsvis

De har lange strekninger med instrumentaler på låter som Almost Had To Start A Fight og In And Out Of Patience, men de er i grunn ganske ujålete som band, med t-skjorte og jeans det foretrukne antrekket til så godt som samtlige medlemmer. Denne bygger dog opp til mer energi - som merkes i Savages skrikete stemme på Freebird II.

Det er hele veien ganske trygg rock som leveres fra scenen på Hagen, over grønne sletter som strekker oppover langs Tøyenparkens bakre grenser. På scenen er kjemien mellom musikerne god, men det kjennes absolutt mer ut som musikk å pilse i gresset til, fremfor å klamre seg fast for harde livet på gjerdet ved første rad. En ufattelig kul effekt midtveis i settet er for øvrig en fra svært tidlig i settet også: Sean Yeaton som rytmisk oscillerer i vei med synther og theremin for å gi den meget lineære rocken på scenen en dynamisk, psykadelisk vri.

Wide Awake gjør seg like bra live som på plate, og det er denne funky, nesten surfete lydbildet som absolutt skaper mest engasjement hos de fremmøtte. Låta er fra 2018-albumet av samme navn, og får anerkjennende nikk og hodebevegelser fra en liggende publikummer ved min side her.

"I'm enjoying my time here so far" proklamerer Savage, og inviterer (samtlige?) til å henge sammen etterpå, noe første rad velvillig skriker med på mens bandet stemmer om. Følgelig mimrer de om sist de spilte på Øya (som de ikke helt husket), før en drivende rocklåt i Mardi Gras Beads og Stoned And Starving avslutter et show - som på sitt beste var en god "vibe", men holdt seg på det jevne med tanke på engasjement.