Foto: Alyssa Nilsen
Etter to års pause kunne endelig Viking- og Metalfestivalen Midgardsblot igjen gå av stabelen. Festivalen, som hilser sine gjester med “Velkommen hjem”, er et viktig knutepunkt for en internasjonal subkultur. Og med tilreisende fra hele verden var det høy stemning hele uken gjennom ved Borre Vikingsenter hvor festivalen holdes.Musikknyheter var tilstede, og tok tempen på en del av de kjente og mindre kjente bandene som opptrådte på kveldene. Her kommer en liten oppsummering med fotogalleri.
Wardruna
Torsdagsheadlineren Wardruna var festivalens første store høydepunkt for mange tilreisende, både lokalt og langveisfra. Lenge før bandet var klare var det summende stappfulllt foran hovedscena, med en salig blanding av metalfolk, viking-folk og alt derimellom. Einar Selvik & Co åpnet settet med tittellåta fra deres siste studioalbum, Kvitravn, til et vanvittig jubelbrøl fra publikum. Med scena satt midt blant gravhaugene på Borre, og med skogen og det gjenreiste langhuset som kulisser man skimtet i bakgrunnen ble det hele en mektig, nærmest spirituell opplevelse.
Settet til Wardruna besto av både nye og eldre materiale, med låter som Solringen, Heimta Thurs, Raido, Fehú og det avsluttende høydepunktet Odal som klare vinnere blant publikum - Selv om de som ikke fikk plass helt foran scena nok dessverre fikk deler av konserten ødelagt av uendelig skravling blant de lenger bak. Er man ikke på konsert for å nyte musikken kan det da vel ikke være så voldsomt vanskelig å gå til et av de utallige samlingsstedene på festivalen og sette seg rundt et bål for å skravle?
Etter å ha tatt imot lang applaus fra publikum snakket Selvik til publikum om hva intensjonen til Wardruna er - ikke å bringe tilbake vikingtiden, men å la den orale musikktradisjonen om å overleve. Å gjenreise tradisjonen med sang så den ikke blir glemt. Sang til fødsel, sang til livets små og store milepæler, sang til arbeidet, sang til måltider, og sang til døden. Dermed avsluttet de settet med en besnærende fremfølelse av Helvegen, nettopp sangen til død.
Foto: Alyssa Nilsen
Eivør Pálsdóttir
Fredag ettermiddag fikk Midgardsblotpublikummet oppleve Færøyiske Eivør Pálsdóttir. Eivør har holdt på med musikk siden hun var barn, og blir ofte kalt “den færøyiske Björk”, forståelig, men nok også irriterende nok for en artist som har sitt eget sterke særpreg med enormt bredt register både på stemme og sjangere hun leker seg med i musikken sin.
Her i landet er hun kanskje mest kjent for sin opptreden med Vamp, men hennes egen musikk er verdt både ett og tre øyeblikks oppmerksomhet. Her er det en salig flerspråklig blanding av kvad, elektronika, hard-rock, strupesang og etnisk folkemusikk, gjerne i en og samme låt. Live er hun en kraftbombe av en artist, med låter som Í Tokuni, såpass at lydanlegget på Midgardsblots hovedscene ikke tålte det, og kortsluttet midt i høydepunktet på en av låtene. Etter en flere minutter lang pause kom Eivør og band tilbake, lo godt av det hele, og avsluttet et sett som burde garantere en god del mer oppmerksomhet her til lands.
Foto: Alyssa Nilsen
Einherjer
Einherjer er et av de tidlige viking-metal bandene i Norge, og er nærmest stamgjester på Midgardsblot. Som et av bandene som formet sjangeren her til lands er de ikke akkurat ungfolene lenger, men energien var det ingenting å si på der de pløyde gjennom nytt og gammelt materiale foran et begeistret - om ikke stappfullt - publikum lørdag kveld på Midgardsblot. I løpet av det relativt korte settet fikk vi oppleve deres tidligere låter som Ballad of the Swords fra 1996’ Dragons of the North, og Odin Owns Ye All fra 1998’s album med samme navn, til West Coast Groove fra fjorårets North Star, og det aller meste derimellom, ble det en fin nostalgisk opplevelse for de som har vært med siden starten, og en fin introduksjon til relativt melodisk vikingmetal for de som kanskje ikke har vært borti slikt fra før.
Foto: Alyssa Nilsen
Kjell Braaten
Kjell Braaten er en norsk utøvende artist, multiinstrumentalist, komponist, produsent og kurs- og foredragsholder, som både gjennom flere tiår har studert og lært videre glemte norske kulturtradisjoner. I sin søken etter å skape moderne musikk gjennom vår nærmeste glemte nordiske urkultur, på eldgamle gjenskapte instrumenter, skaper han et resultat som er som en bro fra da til nå. Det lyder kjent, men fremmed, tanke- og følelsesvekkende toner og sang som må oppleves for å kunne rettferdiggjøres omtale.
Oppleve den fikk mange på Midgardsblot lørdag da langhuset ble fylt til randen av tilskuere, med mange som måtte se på gjennom døråpningen. Med hjelp fra bl. annet Nebalas Jonas Lorentzen, trollbant Kjell de fremmøtte med instrumenter og sangteknikker man knapt kjenner navnet på og har sett og hørt, men som er en del av vår egne kulturarv. Her fikk vi høres hans siste album, Blóta, et album som er et rituale like mye som en musikkopplevelse. Dessverre måtte siste del av konserten konkurrere med Einherjer som spilte på untendørsscenen på andre siden av veggen, men dersom du får en mulighet til å oppleve Kjell live, ikke gå glipp av den.
Foto: Alyssa Nilsen
Heilung
Det multinasjonale prosjektet Heilung har en nærmest mytisk status i visse sirkler. Kledd i animistiske klær og kostymer, med gedigne scenesett og lokale og medreisende statister - såkalte Warriors - med seg på scenen, fremfører Heilung sitt "rituale" gjennom slående visuelle metoder, messing, moderne melodier og sjamanistiske rytmer, alt fremført på tysk, engelsk, gotisk, gammel høytysk, islandsk, gammelengelsk, urnordisk, urgermansk og norrønt språk. Gruppa selv har Heilung som livsstil, og reiser ofte rundt i en gedigen camp med egne telt hvor hvert medlems familie følger med på lasset, hvor mat og kaffe lages over bål og de har et eget tett knyttede felleskap og samfunn. Høres det mye ut? Det er det også, og mange som dukket opp på Heilung sin avsluttende konsert på hovedscena lørdagskveld på Midgardsblot virket lettere sjokkert der de ble pepret med inntrykk fra scenen.
Selv om musikken er melodisk, føles kjent og rører ved familiære strenger, er den også merkelig eksotisk, intrikat og av og til nærmest overveldende sterk og intens. Med musikk benyttet av både TV-serien Vikings, Alexander Skarsgård-filmen The Northman og i det kommende TV-spillet Senua's Saga: Hellblade II sniker de seg sakte men sikkert inn i den kollektive bevisstheten til folk flest, noe som nok var medvirkende årsak til den gedigne massen mennesker som hadde samlet seg for å overvære ritualet til Heilung på Midgardsblot.
Det hele åpnet med et rensende rituale på scenen, før gruppa kjørte igang en halvannen times opplevelse som inneholdt rituelle deler, et dramatisk offer, messende krigere, frenetiske og til tider deliriske danser, som sakte men sikkert pisket publikum opp til en sydende masse som beveget seg nesten like frenetisk som artistene på scena. Noen pustepauser var det likevel, som nydelige Krigsgaldr, samt Anoana fra albumet Drif som ble sluppet natt til Midgardsblotlørdagen.
Heilung må sees og høres for å kunne forståes (eller eventuelt misforståes), men å si at de var en verdig finale for et midgardsblot som hadde blitt utsatt altfor lenge grunnet en pandemi, er en underdrivelse enten man nøt det som skjedde på scena, eller ble lettere overveldet eller skremt av det.
Foto: Alyssa Nilsen
