The Cure i Oslo Spektrum

Foto: Terje Dokken

Det er 30 år siden The Cure spilte i Spektrum med et flunka nytt album i platehyllene (Wish-konserten høsten 1992), og selv om Robert Smith og co. er godt fremme i skoa med det første albumet med The Cure siden 2008, ble det nok en gang en hitparade i Oslo Spektrum. Vel og merke med tre stopp fra det nye albumet ”Songs Of A Lost World” som Cure-gjengen sier ”kommer når det kommer”.

Åpningen ”Alone” som stammer fra det nye kommende albumet var så lang og episk som en The Cure-låt skal være. Robert Smith selv gikk langs scenekanten og småhilste på første rad, og etter å sikkert ha vært der både i Spektrum i 2016 og på Øyafestivalen i 2019, ville nok uansett kjernefansen hatt ferskvare å glede seg med store deler av denne kvelden. De fikk litt, og så fikk vi over 40 år med låter i et godt sammensatt sett fra legendene.



Smith har for lengst runda de 60, men stemmen hans har ikke viket enn millimeter fra den vi ble godt kjent med på starten av 80-tallet. Lydkvaliteten i Spektrum denne kvelden var rett og slett ypperlig også, med Smiths signaturstemme på toppen, Simon Gallups kontante bass og Jason Coopers fjellstøe trommespill som de bærende elementene. Rundt de igjen drev David Bowies gamle gitarist Reeves Gabrels og et par keyboardister med lekre detaljer og riff, deriblant den hjemvendte Perry Bamonte som ikke gjorde stort ut av seg.

The Cure har mye å ta av, og karrieren deres kan enkelt deles i tre deler. De første årene med den voksende populariteten, så andre halvdel av 80-tallet da det virkelig tok av, og fra midten av 90-tallet og frem til nå da både produktiviteten og kvaliteten har dalt litt igjen. I Oslo denne gangen fikk vi solide doser både fra Head On The Door fra 1985 og Disintegration fra 1989 med henholdsvis ”Kyoto Song”, ”A Night Like This” og ”Push” til ”Closedown”, ”Pictures Of You” og ”Fascination Street”. De nye låtene ”And Nothing Is Forever” og ”Endsong” var melankolske og flotte, og det er nok flere med denne skribenten som gleder seg til å få det nye stoffet enda mer under huden når slippet endelig realiseres.

Visst kunne vi byttet ut B-siden ”Burn” og den eneste låten fra 2000-tallet ”The Hungry Ghost” fra 4:13 Dream med ”Lovecats”, ”Caterpillar” eller aller helst ”Let’s Go To Bed” – men utover det var det mye gull å hente, inkludert deep cuts som ”Cold” fra Pornography, ”Want” fra utskjelte Wild Mood Swings og ikke minst den tøffe ”From The Edge Of The Deep Green Sea” fra Wish.



Robert Smith var i perlehumør, og småpratet, danset noen steg, tok et par turer rundt på scenen – og så ut som han hadde en helt super dag på jobben. Det første ekstranummer-settet var faktisk nøyaktig det samme som i 2008, og en gavepakke for de av oss som har vært med lenge. Nemlig ”At Night”, ”M”, ”Play For Today” og ”A Forest” – alle hentet fra 1980-klassikeren Seventeen Seconds. Og de låt akkurat som de skulle, selv om det bare er Smith og Gallup fra dagens besetning som var med på dette for 42 år siden.

De største hitene hadde de uansett spart til slutt, og det siste ekstranummersettet innehold hele syv låter som nok også står for store deler av Robert Smith sin formue; ”Lullaby”, ”The Walk”, ”Friday I’m In Love”, ”Close To Me”, ”Inbetween Days”, ”Just Like Heaven” og avslutningen ”Boys Don’t Cry”. For en parademarsj og for et band!

”I sincerely hope we see you again”, sa Smith etter nesten to timer og tre kvarter foran et heltent publikum i Oslo. Den signerte nærmere 10.000 på etter en praktfull helaften i Oslo Spektrum onsdag.