Foto: Terje Dokken

Han sto der for første gang i 1991, og nok en gang kom han tilbake. Evigunge Sting, nå 71 år, i Oslo Spektrum.

Denne gangen under «My Songs»-plakaten, selv om han også har gitt ut et nytt album, den oppegående «The Bridge», i relativ nær fortid. Han er den sprekeste veteranen der ute, og en trang t-skjorte avslører at han stiller i en helt annen klasse enn sine noenlunde jamaldringer fra UK; Elton John, Phil Collins og Peter Gabriel inkludert. Toneartene er også de samme, og selv om den krystallklare vokalen hans har fått en liten hes knekk til tider, så er det imponerende det han fremdeles får til.

«My Songs» inneholder både hans tid som soloartist og ikke minst hans tid i The Police, og av 20 låter i Oslo denne gangen var åtte av dem hentet fra The Police-katalogen mellom 1978-1983. I Oslo startet han likeså godt i 1979, med «Message In A Bottle». Bare for å sette skapet på plass med en rufsete og ungdommelig start. Så sikret han en god åpning videre med «Englishman In New York» og The Police-klassikeren «Every Little Thing She Does Is Magic».



De nye låtene «If It’s Love», «For Her Love» og «Rushing Water» kom på rad og rekke før kvarteret hadde gått. Den første med plystring, noe som burde gått i graven etter Roger Whittakers storhetstid (hører dere Scorpions, og Kent..?). Men i all sin banalitet både tekst- og komponeringsmessig ellers, er den en fengende låt. «For Her Love» er mer en blek kopi av «Shape Of My Heart» (som også kom senere).

Da sto egentlig «Rushing Water» igjen som vinneren av ferskvareavdelingen denne gangen, drivende og luftig i versene med Dominic Miller som la ters’er og den nye trommeslageren Zach Jones’ stramme og enkle strukturer (Josh Freese har forlatt skuta, og ryktene går heftig om at han blir annonsert som den nye Foo Fighters-trommisen snart).

Etter å hatt residencies både i Las Vegas og London, er det noe «forestilling»-aktig over Sting i 2022. Låtene rusher litt avgårde, går inn i hverandre, Sting snakker over introer og virker mer «regissert» enn vanlig. Han forklarer at en låt kan dukke opp fra noe man plystrer, og så cues bandet rett inn i «If It’s Love». Introduksjonen av Shane Sager på munnspill var også noe stiv («Vet foreldrene dine at du er her? Hvor gammel er du?»). Tidligere har han vært mer lett og ledig og laget lekestue når han har jobbet i kvartettformatet slik som her, når folk som Dominic Miller (gitar), David Sancious (tangenter) og Vinnie Colaiuta (trommer) har oset av overskudd, in-the-moment spontanitet og en annen drive enn det som ble vist i Oslo Spektrum denne gangen. Hadde den nye keyboardisten Kevon Webster en eneste solo egentlig? Kjedelige greier..!



Kun Dominic Miller er med fra den gamle gjengen, og han har sine spots. Men utover det var han usynlig og en liten skygge av seg selv på venstrevingen i Oslo Spektrum. Det var nesten som han tenkte «Jeg får aldri fyken fra det bandet her etter over 30 år, så jeg bare kuler’n litt her borte…». Det var mer interessante fills fra Shane Sagers munnspill enn fra Dominic Millers gitar. Og når det er sagt var det fint å få Sager i Branford Marsalis’ saxrolle i «Englishman In New York» samt harmonicaintroen på «If I Ever Lose My Faith In You», fine improviserte fills på «Shape Of My Heart» og selvsagt Stevie Wonders signatur på «Brand New Day».

Sting er også mer mobil enn før på scenen, og det bidrar selvfølgelig til et mer bevegelig show enn en bassist og vokalist som står foran en mikrofon i 90 minutter. Men selv om vi skriver 2022 så finnes det ingen hodemikrofoner som kan matche en håndholdt i lydkvalitet. Når du også får mikrofonen altfor nærme, så får du s’er og f’er gjennom anlegget som kan minne om en gammel FM-radio som er nærme å ha perfekt mottak, men så visst ikke helt. Man hører også pust og pes mye mer, og det var ikke pent når Sting avsluttet med vakre og sarte «Fragile» mens nesa hans pustet og peste rett inn i mikrofonen under introen.



Låtmessig var det en gjennomgang av en lang karriere som fortonet seg som et «best of»-album. Overraskelsene var få, kanskje med unntak av den litt glemte Sacred Love-singelen «Whenever I Say Your Name» der Melissa Musique tok rollen til Mary J. Blige. På «Shape Of My Heart» dro de også inn Juice WRLD-elementene fra «Lucid Dreams» som korist Gene Noble fikk sine minutter fremst på scenekanten for. Vi fikk også "What Could Have Been" fra animasjons-spinoffen Arcane fra League Of Legends. Tre innslag som fikk et ellers standard Sting-show litt ut av lysløypa.

Utover det ble det «If I Ever Lose My Faith In You», «Fields Of Gold» og «Desert Rose» fra Sting-katalogen og «Walking On The Moon», «So Lonely», «Every Breath You Take» og den fremdeles spreke «Roxanne» fra The Police-katalogen som var noen av de nostaligiske holdepunktene i de drøye 90 minuttene konserten varte.

Han har vært bedre, men han er fremdeles bra. Men få tilbake mikrofonstativet, fyll litt 98 Super på bandmedlemmene igjen og løs litt mer på snippen.

Da skal du se, gamle venn!