Foto: Ole Onstad

Den 75-årige skuespilleren har gitt ut en rekke soloalbum etter bruddet med sin ektemann Serge Gainsbourg. Etter to utsettelser kunne hun endelig synge på Oslo World-festivalen foran et sittende publikum. Men en del gikk før konserten var slutt.

Platedebuten kom med den berømte duetthiten Je t'aime moi...non plus i 1969. Hennes fire unge, dyktige musikere spilte først et par minutter av melodien, før Birkin entret scenen og sang singlens b-side, Jane B. Smilende presenterte hun dem. Deretter lot hun stort sett musikken tale for seg selv.

De fleste låtene gikk på fransk - et språk få forstår. Birkin kunne jo ha fortalt hva de handler om. De fleste var av nyere dato og lite kjent blant publikum. Det selvbiografiske 2020-albumet Oh! Pardon tu dormais (hennes 14.) var godt representert.



Først da hun introduserte det berømte albumet Histoire de Melody Nelson (1971), kom responsen. Vi fikk fire korte, nydelige låter som var flott spilt. Men strykerne, som på plata er genialt arrangert av Jean-Claude Vannier, var dessverre erstattet av synth.

Deretter fulgte en rekke gromlåter. Den rytmiske chansonen Cigarettes, den stemningsfullt lyssatte Ghosts, den lekne Ballade de Johnny Lane (1978), duetten Les dessous chics (der gitarist François Poggio sang Serge Gainsbourgs stemme), den morsomme Ex-fan des sixties (der en rekke 60-tallsmusikere nevnes), 1973-hiten Di doo dah.

Vi fikk også tre ekstranumre, hvorav Catch me if you can (2020) var et høydepunkt. Dette er mollstemt, stemningsfull popmusikk på sitt beste, med deilige, erkefranske bassganger. Jane Birkin avsluttet med Pourquoi (2008), der hun bare var kompet av piano.