Alle Foto: Hogne Bø Pettersen


For det Highasakite serverer på sin pågående norgesturné må være det ypperste innen lys- og sceneshow som framføres av norske artister. Forrige turne var også en tour de force av et lys- og sceneshow. Men Ingrid Helene Håvik og Trond Bersu hviler ikke på laurbærene. Årets show er helt nytt og står ikke tilbake fra det de har gjort før. Kanskje tvert imot.

Jeg har sett Highasakite live mange ganger siden Silent Treatment kom ut og satte rekord i antall uker på VG-lista. Visuelt sett har de alltid vært et spennende band. Men mens det de gjorde i indie-pop-tiden var langt mer neddempet er dette showet tilnærmet overdådig. I tillegg har Ingrid utviklet seg veldig som frontkvinne. Der hun før hadde en tilnærmet kjølig distanse til publikum kommuniserer hun nå mer enn før. Både i ord og handling. Hun poserer mens lys- og sceneshowet overøser både publikum og henne med lys og effekter, og drar av og til bandet med seg i disse innøvde positurene. Er det litt pompøst og pretensiøst? Javisst! Fungerer det da? Som sukker og smør på sveler!

Lydbildet er helt annerledes enn da de turnerte som stort band med blåsere og mer akustisk lydbilde. Nå er det langt mer elektronisk, og de eldste låtene er omarrangert for å passe inn i dette formatet. Når det er sagt kommer det under konserten av og til en el-gitar, som spiller tilnærmet akustisk, og det skaper en fin dynamikk i musikken.

Ingrid Helene Håvik poserer med hendene i været, badet i gult lys, under Highasakites konsert på Svømmehallen scene i Bodø


Under the Same Sky og åpningssporet I Just Moved Here fra albumet som kom i vinter, Mother, er en strålende start før vi glir over i gjennombruddshiten Last Wednesday. Den er blant de låtene som er kraftig omarrangert, og vi får en lang outro også. Dette skjer på flere av låtene under konserten.

I starten er showet ganske neddempet. Både musikk og lysshow tar seg god tid i å bygge seg opp. På Mother kommer første jubel fra publikum under låtstart. Det er også tilløp til allsang, og et av mine få ankepunkter mot konserten er at her burde Inger Helene Håvik ha benyttet sjansen til å involvere publikum mer.

Første virkelige gåsehudøyeblikk kommer på God Don’t Leave Me, fra mitt favorittalbum med bandet, Camp Echo. Det er en lang intro, med film på lerretet i bakgrunnen og en scene badet i rødt lys. Så kommer alle de andre lysene på, og på siste refreng begynner lysshowet virkelig å ta av og med musikken er det bare så vakkert og fint!

Highasakite spiller på Svømmehallen scene i Bodø. Vokalist Ingrid Helene Håvik står bak på scenen. Blå lyskastere peker opp på skrå

Vi suser videre på en passasje med elektronisk lydbilde og en synthsolo, før vi går over i My Mind is a Bad Neighborhood. Nå blir det flammer, både foran scenen og ute blant publikum, via fire tårn som står i lokalet. Med en av bandets beste låter blir denne kombinasjonen helt rå!

Men det er når høydepunktet fra Mother-albumet kommer, nemlig låten Autopsy, at gliset mitt virkelig fester seg. Den siste halvdelen av låten er ren rave-techno og slik blir lysshowet også. Jubelen står i taket når den er over.

Highasakite spiller på Svømmehallen scene i Bodø. Et fantastisk lysshow lyser ut mot publikum.

Deretter kommer radiohitene på løpende bånd. Ingrid Helene har skrevet imponerende mange av dem. Til min store glede får vi også den lettere kaotiske Deep Sea Diver. Den så jeg ikke komme, men med dette sceneshowet passer den perfekt.

Og endelig får publikum synge. På første refreng av Golden Ticket synger ikke Håvik første refreng. Det overlater hun til publikum, og det er som om taket løfter seg. Mer av sånn!

Det blir kun ett ekstranummer. Men det gjør ikke noe, for det var i form av Lover Where Do You Live, antagelig en av bandets vakreste låter. Og når den delen hvor Inger Helen synger "In the sky, in the clouds, in the ocean" kommer har jeg gåsehud, klump i halsen og rusk i øyet. En perfekt avslutning!