Foto: Therese C.L. Wangberg



Det var med litt overraskelse å melde jeg oppdaget at Thåström var på ny turné allerede, etter at han nettopp var innom Spektrum i mai. Men når en av Sveriges største nasjonalskatter åpner lokket på kista igjen, er det ingen grunn til å sitte hjemme.

Fra å fylle store arenaer i forrige runde, har Thåström denne gangen valgt et knippe klubbscener, og i Oslo er det Vulkan Arena som står for tur, to kvelder på rad. Det er sjelden vare at en såpass stor artist velger å dra ting ned igjen til intimkonserter, men om noen kan «bjuda på» i en slik sammenheng er det nettopp Thåström, og det er nok derfor begge konsertene hans ble utsolgt relativt raskt også.

For Thåström har, gjennom de siste 25 årene, bygget seg opp en trofast fanskare også her hjemme. Det er unødvendig å nevne viktigheten av Imperiet og Ebba Grön (men der gjorde jeg det likevel), i nordisk sammenheng, men det er som soloartist at Thåström virkelig har blitt en gigant og sammenlignes med Tom Waits og Nick Cave når det kommer til historiefortelling og intensitet gjennom musikk.

Allerede klokken 20:00 var det stinn brakke på Vulkan, og du vet det er et voksent publikum når barrierene foran scenen blir brukt til å henge av seg jakker, og hvile kroppen på. Tre kvarter senere kommer bandet og setter direkte i gang med Den dan, fra det relativt elektroniske sideprosjektet Sällskapet. Og mer elektronisk blir det når halve scenen er fylt opp med diverse tangentinstrumenter.



Den ruver en viss andektighet i salen når Thåström synger. Jeg vet ikke hvordan publikumet hans fungerer i hjemlandet, men her i Norge blir det nesten helt stille i det sekundet han tar mikrofonen. For en gang skyld står ikke folket og prater, selv om det filmes ivrig både her og der.

Thåström blir som en predikant der fremme, med historier fra tider der mange har sterke minner, kanskje på godt og vondt. Noen synger, noen gråter, og når sangen stilner jubles det vilt før det igjen blir nesten helt stille når neste sang er i gang. Det er ren magi, på en skjør og stille måte, og ganske så sjeldent.

Thåström selv ser ut til å være i god form, med sitt sedvanlige snodige kroppsspråk og veivende armer. Innimellom takker han kort publikum, men han er som alltid mer opptatt av budskapet.



Setlisten har blitt rotet litt rundt i og satt sammen av litt mindre kjente sanger denne gangen. Hiter som Fanfanfan har blitt byttet ut med flere gjemte perler som När Muren föll og Flicka med guld. Personlig gåsehudfavoritt; Kärlek är för dom.

Også Papperstunna väggar var med, og her finner du kanskje noe av svaret på hvordan Thåström kan bevege sitt publikum, for det er svært få mennesker forunt å lage så vakker poesi av noe så banalt som en lytt leilighet. Kvelden avsluttes med to ekstranummer der Södra korset setter punktum for en svært vakker og elektrisk aften.