Foto: Terje Dokken

Som forløperen til djent-sjangeren, er det lett å høre hvor appellen i Meshuggah ligger. Det er blitt sagt at komponisten Mick Gordon, bak lydsporet til Doom (2016) og Doom Eternal (2020) brukte Meshuggah som inspirasjon. Dette var helt klart tydelig på låter som Rational Gaze, hvor det var så hardt at de på galleriet neppe kunne sitte i ro.



Meshuggah sitt altoppslukende lydbilde er brutalt, hardt og nådeløst. Det er lite fjas når låtene kan gå fra null til 100 på et millisekund. Noe av det nærmeste konserten kom til en oppbygging var In Death - Is Life inn i In Death - Is Death, som kulminerte i en stor metalleksplosjon.

Måten lyset fungerte i takt med musikken må også nevnes som noe som løftet konsertopplevelsen ved at det ikke hoppet over en eneste note. Sceneoppsettet var relativt enkelt, så derfor var det ekstra kult at lyset var programmert så gjennomført. Her kunne Trommis Tomas Haake bokstavedlig talt skinne.



Selv med sitt kaotiske gitarspill, fløt ikke denne energien helt gjennom årene til bandet. Meshuggah er teknisk sterke og lot ikke publikum kjede seg ett sekund, men de manglet litt tilstedeværelse, sett bortifra vokalist Jens Kidman. Nå er det kanskje ikke innenfor dette sjangerområdet man ser de mest aktive bandene, samtidig så hadde det gjort seg så veldig om de var mer i ett med det som foregikk på gulvet.

I det minste var det nok bensin på tanken til at man kunne stå og headbange fra start til slutt. Når det er sagt, var det savnet litt mer variasjon i settet. Det var kun Pravus fra obZen som ble spilt, som var litt synd fordi det var definitivt et av utstikkernummerene der Meshuggah tok i bruk andre gitarelementer.



Hvem elsker vel ikke å løpe rundt i moshpits fra start til slutt? Det er lite som slår det. Samtidig kan man få en slik opplevelse med så mange andre band også. Samtidig klarer Meshuggah å skille seg nok ut, særlig med tanke på at de er forløperene for så mye vi hører i dag. Publikum storkoste seg, og virket mer enn fornøyde. Konsertlengden var også akkurat passe.



Det var utvilsomt en fantastisk konsert der adrenalinet pumpet og nakkeskader dannet seg. De klarte til og med å dra det opp enda ett hakk med The Abysmal Eye, Straws Pulled at Random og Demiurge. Med Future Breed Machine som avslutning, tørstet man bare etter mer.