Foto: Terje Dokken

Volbeat er et band som faller inn i kategorien “enten så elsker du dem, eller så hater du dem”, sammen med blant annet Nickelback og Five Finger Death Punch. De har mye til felles. Til og med åpningslåten The Devil’s Bleeding Crown hørtes ut som en nær kopi av Nickelbacks Burn It to the Ground.

Det er ikke en sjelden sak at Volbeat kommer til Norge, og har en mer enn etablert fanskare her til lands. Ekebergsletten var dekket i sort og gull. Så hva er dommen? Leverte Volbeat?



Som sagt - det avhenger av hva du synes om bandet til å begynne med. Mange vil nok ha ulike oppfatninger av gårsdagens konsert, men i dette tilfellet kan det ikke sies å ha fenget noe særlig.

De var på nippet til å kansellere da gitarist Rob Caggiano sluttet i bandet 5. juni og ble erstattet av Flemming C. Lund fra The Arcane Order på kort varsel. Lund var en god erstatning, og sammen med resten av bandet var de livlige og joviale på scenen.



Men totaltsett er Volbeat en blanding av ulike musikkelementer som ikke passer godt sammen. I motsetning til Axl Rose, kan i hvertfall Poulsen synge, men stemmen hans kunne allikevel være for mye å tåle over lengre tid. Stemmen låt til tider som det verste av blodamerikansk rockevokal som på Sad Man’s Tongue. Den korte coveren av Ring of Fire var kul da.

De skapte fest og god stemning. For mange vil dette være mer enn nok. For andre var det mye som var etterlengtet i musikken deres.

“Dere synger bra! Er dere drita? Dere høres for edru ut” utbryter Poulsen. Godt at de lagde leven og appellerer til allsang. Noen sterk musikalsk opplevelse var det langt ifra.



For eksempel, Shotgun Blues hadde en grei nok hard melodi, men denne ble ødelagt av at Poulsen sang så mykt over den at rocken i låta fordampet. Riffene tok heller aldri og tok av noe særlig. Det ble heller ikke bedre da han dro fram den akustiske gitar, sett bort i fra Cash-coveren.

De holdt seg heller i bekvemme territorier uten å utforske noen store former av dynamikk. Det var groovy til tider, men på den harry-måten - og ikke den guilty pleasure-måten.

“Har dere hatt det bra med Soulfly…Behemoth…Mayhem…Volbeat?” sier han til stor jubel, før han satte i gang med en låt som led av samme skjebne som den forrige. Vi får en beskjed om at “dette er en rock’n’roll-sang. Dere kan danse” - men rocken var så banal og monoton at kroppen ikke lystret. Det føltes ikke bra.



Guns N’ Roses var en krise der fallet ble dempet av det megasolide bandet. Volbeat klarte hverken å overbevise med stemmen eller musikken.

“Føler dere dere bra? Vil dere ha mer?” sa Poulsen senere i konserten. Takk, men nei takk.

Volbeat kommer til å fortsette å spille for utsolgte arenaer her til lands og kommer nok en gang være headliners på toppen av festivalplakatene. Neste gang ser jeg heller noe annet.