Foto: Terje Dokken

Så er det vel på ekte denne gangen. At Kiss faktisk tar farvel etter 50 år i manesjen, og med en Paul Stanley (71) og en Gene Simmons (73) som faktisk tør å innrømme for seg selv at nå går det ikke lenger.

Men for å slå det fast med én gang. Kiss sin siste konsert i Europa noensinne (hører dere, Paul og Gene?) ble en anstendig, underholdende og fin kveld. I et aldri så lite gjørmehull med sølepytter og sviktende underlag på Kaldnes Vest, utenfor Tønsberg foran 18.000 tilskuere – sannsynligvis fra fjern og nær over hele landet.



Før på kvelden hadde vi fått et sett fra Eagles Of Death Metal, som nok mange gikk glipp av på grunn av utfordrende parkeringsmuligheter og køer for å komme seg ut til konsertstedet (det var i alle fall situasjonen for denne skribenten). Da fikk nok flere med seg The Darkness, som 20 år etter debuten Permission To Land fremdeles støtter seg til nettopp den platen med «Black Shuck», «Get Your Hands Of My Woman», «Growing On Me» og «I Believe In A Thing Called Love». Fremdeles med overbevisning, og med et sound og en fremtoning som kan få fem rockefoten uansett vær, vind og underlag. God vorspiel-booking av arrangøren!



Men 20.30 var det altså klart for legendenes gravøl. Regnet var borte, og stemningen var elektrisk i det alle ventet på «Aaaaaaalright Tønsberg, you wanted the best and you got the best, the hottest band in the world… Kiss!!!». Men faktum er at en av rockehistoriens mest legendariske pre-show voiceovers aldri kom. Videoen gikk i sort, stemmen var der ikke, teppet gikk og bandet småramlet litt inn i «Detroit Rock City». Men der i fra og ut var det i alle fall ingen tekniske glipper.

Menneskelige glipper, ja. For de 20 første minuttene var Paul Stanley i Oslo, og han lot 18.000 i Tønsberg, 10 mil utenfor hovedstaden, få høre akkurat det. Gjentatte ganger. Før de tok seg i det, og serverte en imponerende mengde av «Tønsberg»-varianter kvelden ut (fra «Tandberg» til «Teensburgh» og alle varianter i mellom). I tillegg fikk vi også høre at lørdagens konsert skjedde på en strålende «friday night» gjennom hele kvelden. Greit å komme seg hjem nå, Paul.



Men til musikken. Setlisten var så visst ingen overraskelse. «Detroit Rock City» inn i «Shout It Out Loud» og senere «Deuce». En opplagt Gene Simmons regjerte med pondus på sistnevnte, og ikke minst «I Love It Loud», den småfrekke «Calling Dr. Love» og senere kveldens mørkeste og blodigste – «God Of Thunder». Paul Stanley på sin side klarte seg også greit. Og at vokalen var innspilt på forhånd var det ingen tvil om på i alle fall «Say Yeah» (og trengte vi akkurat den?). Samtidig låt flere låter mistenkelig bra, spesielt «Heaven’s On Fire» og «Lick It Up».

Følte vi oss lurte? Tja… Blackie Lawless fra W.A.S.P. gjorde det samme over to kvelder på Rockefeller i våres, og i fjor sommer sto Whitesnakes David Coverdale på Hamar etter å ha booket på en keyboardist nr. 2 som låter akkurat som han selv anno 1987 og hoppet inn der far selv ikke strakk til – altså store deler av kvelden. Sånn har det blitt, i alle fall i hardrock-sjangeren der klassikerne vi ikke klarer oss uten er innspilt med vokalen i taket, og utøverne av de har bikket 70 år. Paul Stanley hadde nok slått opp til flere av oss yngre på 60 meteren, men han hadde ikke fått jobb i Sølvguttene i 2023.



Showmessig var det et Kiss-show likt det som ble presentert på samme turné for 4 år siden, på Tons Of Rocks Ekeberg-debut i 2019. Det er flammer, det smeller, trommeriseren blir heiset opp og ned, Paul Stanley blir sendt på zipline ut til publikum på «Love Gun» og Gene Simmons blir heiset opp til scenetaket på «God Of Thunder». Vi har sett det før, men vi vil ikke ha et Kiss-show uten. Effektfullt, og i tråd med historien fra et band som har vært innovative med tanken om hva et helaftens arena-rockeshow skal inneholde helt fra første halvdel av 70-tallet.

Etter nesten to timer med gitarsoloer, gitardueller, en solid dose med klisjéer fra Paul Stanley («Are you having a good time, you ain’t tired yet, are you..??!!»), bomber og granater så var det slutt etter Eric Singers «Beth» (her spilte vi vel ikke mye piano vel, Eric?), en programforpliktet «I Was Made For Loving You» og festlåta over alle festlåter i finalen – «Rock And Roll All Nite».

Kiss er over når vi kommer til Madison Square Garden 1. og 2. desember. Det er greit, og vi har fått være med på festen, barna våre har fått være med på festen, og festen slutter før det er gjennomgående flaut.



For det var det ikke i Tønsberg på Paul Stanleys "friday night" på lørdag. Stilkarakteren var kanskje ikke den beste gjennom karrieren, men de snublet i alle fall ikke på den europeiske målstreken selv om de passerte den på feil dag og i feil by.