Foto: Johannes Granseth
De alltid ulastelig antrukne Darling West fikk æren av å åpne årets Øyafestival, og en stort mer hyggelig åpningskonsert må du lete lenge etter. Med sin duvende og behagelige americana, eller nordicana om du vil, ga de festivalpublikummet en rolig, men samtidig fengende start på festivaldagen. De stilte med en utvidet besetning i anledning dagen med David Wallumrød på orgel og Kjetil Steensnæs på pedal steel og ekstra gitarer.Som bandet selv sier så er de jo kanskje ikke et band alle har hørt om, men at de gjennom rolig hjernevask over mange år har skaffet seg en solid fanbase. Det er utvilsomt fortjent, og de leverer låtene med en god dose sjarm. Det som dog kanskje sitter best igjen etter konserten er hvor flinkt det låter, og det er ment som et kompliment. Det er tight og de gjenskaper lydbildet fra studioinnspillingene.
Aller best er de når de leker litt med gitar (og banjo)-melodier som kan minne om det vi kjenner fra Tinariwen, som på Better Than Gold som var høydepunktet for meg. Så selv om gitarist Christer Slaaen mente de hadde for få ballader i settet er det nok de mer uptempo låtene som fungerer best i en festivalsetting. Låter som Wild Dreams skiller seg kanskje ikke veldig ut, men det er en sånn låt som får i gang publikum – ja, til og med sola titer fram. Can’t Help It med fine steelgitartoner, River og avsluttende Light Ahead med Matthew Logan Vasquez på gjestevokal direkte fra Austin, Texas var andre høydepunkter.
Darling West leverer en finfin start på årets festival.
