Foto: Terje Dokken
En maktdemonstrasjon. Det er det det er. Blur kommer slentrende på scenen allerede et par minutt før tiden. Bassist Alex James har fått seg en slags lenestol han setter seg ned på før han tenner en sigarett. Graham Coxon får på seg gitaren og Damon Albarn setter seg ned ved pianoet. Stødigheten selv, trommis og lokalpolitiker Dave Rowntree er selvfølgelig på plass bak trommene.
Og så er de i gang. De begynner rolig med The Ballad og St. Charles Square fra årets gode album The Ballad of Darren. Lyden er fantastisk, kanskje den beste jeg har hørt på Øya. På låt nummer tre smeller det. Riffet fra There’s No Other Way fyrer i gang en hitparade man skal lete lenge etter.
Blur har lagt opp en settliste som perfekt parer fan-favoritter som Popscene, Trimm Trabb og Villa Rosie med megahits som Parklife, Country House og Girls & Boys. Bandet har tydeligvis fått en vitamininnsprøytning etter innspillingen av det siste albumet. James og Rowntree er stødige som fy mens Duracell-kaninene Damon Albarn og Graham Coxon er høyt og lavt. Spesielt Coxon er i fyr og flamme der han gjør splitthopp, smiler og snurrer rundt på gulvet. Med den perfekte konsertlyden er det også lett å få med seg hvordan Coxon fantastisk fargelegger låtene med brilliant gitarspill. Damon Albarn er den perfekte frontfigur og har publikum i sin hule hånd allerede fra første lure smil. Det er godt mulig at denne godt voksne versjonen av Blur er den beste som har vært.
De nye låtene, og da spesielt Barbaric og The Narcissist passer så godt inn i settet at de allerede høres ut som klassikere og det er helt naturlig at sistnevnte er med i avslutningen mellom Tender og The Universal.
Det man kunne fryktet at skulle bli en slags retro-konsert blir heller en oppvisning av et vitalt band som modnes med en imponerende stil – som konsertband er de bedre enn noensinne. Det finnes absolutt ingenting å utsette på en konsert som dette.
Rett og slett en Øya-klassiker.
