Foto: Terje Dokken

Oslo Spektrum var fylt til randen onsdag kveld da country-helten Brad Paisley inntok Oslos storstue. Fem år etter hans forrige Oslo-konsert som høstet skryt fra anmeldere, var det et spent publikum med tendenser til overtenning som pakket seg sammen foran scenen før Paisley satte i gang kvelden på slaget 21:00 med "Southern Comfort Zone".

Derfra gikk det slag i slag, med "Wrapped Around" og "Ticks", og et tallrikt band som backet Paisley og rutinert drev konserten fremover. Likevel tok det liksom ikke helt av. Publikum koste seg, men overtenningen som hadde preget tiden før konserten, dabbet litt av. Det hele virket nærmest i overkant oppskriftmessig, og til tider repetativt, uten at det ble store variasjoner i dynamikk fra scenen. Alle ingrediensene til tidenes countryfest var til stede, uten at det ble den helt store kvelden.

Foto: Terje Dokken

Låtene - og Paisley - til tross for sjarm og karisma, velter seg i forventede floskler. Noe som forsterkes av en nesten FOR god og enorm skjerm bak scenen som ikke bare prosjekterer Paisley større for de langt bak, men som gjennom hele konserten kverner ut HD-filmer som backer opp alle klisjeene i musikken.

Jada, det er nostalgi og en viss fernweh på gang; lengselen etter en tid og en livsstil og en følelse mange countryfans lever med, men gedigne bilder av roadtrips langs amerikanske landeveier og legendariske Grand Ole Opry blandet med filmer av ekorn på vannski, fisk, lek med mer eller mindre klassiske tv-serier som Stranger Things og Knight Rider samt liksom-selvironiske filmer av Paisley og hans liksom-kontroversielle liv, tok faktisk oppmerksomheten BORT fra scenen, heller enn å dra oppmerksomheten mot Paisley. Av og til glemte man nesten å følge med på hva som skjedde på scenen fordi krystallklare bilder i bakgrunnen stjal all oppmerksomheten.

At Paisley selv innrømmet å være jetlagget hjalp nok ikke på energien på scenen, og han holdt kommunikasjonen med publikum til et minimum. Bandet holdt seg totalt i bakgrunnen - med unntak av felespiller Justin Williamson som bidro med liv og røre av og til.

Men noe humor var det dog plass til også på kinoskjermen bak scenen. Bandet ble introdusert gjennom introen til The Love Boat ("Kjærlighetsskipet" på norsk TV) med bandmedlemmene som cast på båten. Paisley forsøkte seg på publikumsfrieri gjennom å bytte ut fraser i låtene med "OSLO" eller "NORWAY" eller "VIKING", til småjubel fra deler av publikumet. Høydepunktet i publikumsfrieri kom da Paisley ga en publikummer en helt spesiell konsertopplevelse med lånt mobil, og en signert gitar, noe som fikk hele Spektrum til å juble - endelig.

Foto: Terje Dokken

For til tross for en svært talentfull og rutinert gjeng på scena, og at Paisley selv er en regelrett gitarvirtuos, så ville det seg liksom ikke helt i spektrum denne kvelden. Om det ble for mye som skjedde visuelt, eller om Paisley selv ikke var helt i slag, så ble det hverken full allsang, tusenvis av lightere i været på ballader, eller enorm jubel, slik man er vant til i Spektrum. Ikke engang på "I'm Gonna Miss Her (The Fishin' Song)", ""Mud on The Tires", eller "Waitin’ On a Woman!. Den aller største jubelen og allsangen, talende nok, kom under coveren av "Take Me Home, Country Roads"! Det hjalp heller ikke at kamerafolkene gang på gang filmet publikummere ute i mengden som så ut til å kjede vettet av seg. For SÅ nedpå var ikke konserten, men det bidro ikke til stemningen å se nærbilder av publikummere som så ut til å ønske at de var et helt annet sted.

Men på "She’s Everything" ga nevnte kamerafolk oss konsertens mest rørende øyeblikk da de kjørte erkeamerikansk “kiss cam” på bakskjermen - og de aller aller fleste som ble filmet gladelig brukte øyeblikket til å vise litt kjærlighet.

Da bandet forlot scenen for en liten stund for så å komme tilbake til et ekstranummer hadde mange publikummere allerede dratt, og fortsatte å forlate Spektrum under siste låt. For det ble kanskje ikke helt den store countryfesten mange hadde sett for seg i går kveld, under en muligens litt for rutinemessig konsert av en tross alt enormy dyktig countryartist med tilsvarende dyktig band.