Foto: Ole Onstad
Kanadiske drømmepoppere Alvvays har lenge vært et av indierockens beste stoppested for å dvele i melankolsk nostalgi og fundere over det som kunne ha vært. Bandet har ikke nødvendigvis gitt ut banebrytende musikk gjennom årene, men leverer konsekvent melodiske øreormer som river på hjertestrengene og fester seg rett på frontallappen.
I tillegg til gode plater er de også kruttsterke live, og gårsdagens opptreden var ingen unntak. Bandet holder foten på gassen gjennom den snaue 45 minutter lange konserten og leverer den ene indiepop-bangeren etter den andre med lite småprat mellom slagene.
Sirkusteltet fylles med deilige forvrengte gitarriff, stramme trommerytmer og melodisk vokal fra frontkvinne Molly Rankin. Lydmessig er dette kanskje den beste mikset konserten på festivalen så langt, med et lite unntak av koringen til resten av bandet som drukner litt på noen av låtene.
For det meste blir vi servert låter fra 2017s Antisocialities og 2022s Blue Rev, med et og annet innslag fra debutalbumet. Fanfavoritter som “After the Earthquake” og “Dreams Tonite” blir store høydepunkt, og låter hakket bedre enn på plate.
Det var noen øyeblikk hvor dynamikken i settet kunne føles litt ensformig, spesielt i midten av konserten, hvor flere av de mindre distinktive låtene ble spilt etter hverandre. Bandet tar seg også tid til å spille “Very Online Boy”, som jeg blir overrasket om forblir i settlisten innen neste plate er ute.
Konserten avsluttes likevel sterkt med signaturlåten “Archie, Marry Me” og den vakre “Easier on Your Own”, to av bandets aller beste låter. Man får gåsehud av Molly Rankins klokkerene lengtende vokal som roper etter tapt kjærlighet og bedre tider.
Det er få overraskelser på Alvvays konsert, men om man er ute etter å kose seg og synge av full hals med et hint av tårer i øyekroken er det få artister som leverer så bra som dette gang på gang. Man blir forskynt med en dose på 45 minutter, men bandet er verdt å få med seg live hver gang sjansen byr seg.
