Foto: Maja Brenna
Big Thief starter med ganske rolig indie med en følsom vokal. Det er både litt folk og country i stemmen. Den blir litt spe når bandet drar på. Bandet ellers låter tøft når de trøkker til. De har altfor lange pauser mellom låtene der de ikke prater til publikum. Det stykker opp konserten og ødelegger opplevelsen.
Det blir litt for hjerte smerte til å engasjere, men er ikke dårlig heller. De er derimot direkte dårlige til å prate med publikum mellom låtene.
På deres beste låt «Not» varter de opp med tøft gitarspill med en dæsj Tom Petty og en dæsj Neil Young. Adrianne Lenkers vokal er fortsatt skuffende lite engasjerende, og låta er best i instrumentalpartiene, for de er ganske tøffe. Spesielt et langt utsvevende parti der gitarene hviner og bassgitaren tøffer seg som skitten blues. Hadde de hatt mer av dette, kunne jeg funnet på å kose meg. I stedet kjeder jeg meg
En rolig countrylåt etter denne redder ikke kvelden. Gitarspillet låter bra, men det er liksom alt. Vokalisten prater til noen foran scenen, og ikke hele publikum. Vi andre skjønner ikke poenget, selv om hun ler. Slik oppførsel er ikke særlig inkluderende.
Avslutningen byr ikke noe på særlig mer. Fansen foran scenen er fornøyd. Lenger bak er det høylytt prat. Dette var ingen innertier og det mest irriterende er at vi vet at de kan bedre. De treffer knapt blinken og er hittil Øyas største skuffelse.
