Foto: Ole Onstad
IDLES har en unik evne til å få folk til å føle seg både sinte og oppløftet på samme tid.
Post-punkbandet sparket sterkt fra seg inn på verdenscenen på 2010-tallet med sin kompromissløse “fuck you" attitude kombinert med følsomme, medmenneskelige tekster og et budskap om kjærlighet og livsglede. Albumene Brutalism og Joy as an Act of Resistance. kom som et friskt pust ut på et da uttørket rockelandskap, og selv om senere utgivelser ikke nødvendigvis har nådd samme høyder er Bristol-bandet fremdeles å anse som en av de beste rockebandene i moderne tid.
Spesielt gjør de seg særdeles godt i en live-setting. Konserten på Øyafestivalen i 2019 var en av de aller beste det året, og mange rockefans så nok frem til årets gjensyn som en av de viktigste konsertene å få med seg på årets festival. De forventningene levde de soleklart opp til.
Det blir en nokså rolig start på konserten med låta “IDEA 01”, det beskjedne åpningsporet på den nye plata TANGK. Låta er fint nok fremført, men blir et litt lunkent åpningsnummer når forventningene i publikum tydelig er noe litt annet.
Det er først når vi glir inn i den tunge “Colossus” at ballet sparker i gang for fullt. Låtas langsomme, intense oppbygging eksploderer inn en kraftsalve av støy, rå vokal, og hardtslående riff. Her er IDLES virkelig på sitt beste, og viser en mesterlig forståelse av musikalsk spenning og dynamikk.
Foto: Ole Onstad
Jevnt over er det låter fra de tidligere platene som treffer hardest. Konsertfavoritter som “Never Fight a Man With a Perm”, “I’m Scum” og “Mother” fører med seg allsang i publikum og moshing i piten. Konserten går ikke like hardt for seg som man kanskje så for seg, men det er likevel god kok i sirkusteltet gjennom hele settet.
Frontmann Joe Talbot leder an showet under hele konserten med sin intense tilstedeværelse og cockney-karisma. I likhet med bandet har han en fremtoning som en hardhaus, men er egentlig en vennlig og snill sjel på innsiden. Han åpner opp om sine egne utfordringer med rusmisbruk og avhengighet, og viser en sårbarhet som få rockevokalister viser på storscenen.
Utover i konserten prates det om verdens tilstand, spesielt Israel-Palestina konflikten og de pågående opptøyene i hjemlandet England. Publikum responderer sterkt til støtten, men det blir litt småkomisk når Joe får med forsamlingen på en “Fuck the King” chant som unektelig er siktet mot kongen av England mer enn vår egen og som treffer litt rart her til lands.
De fleste av de nyere låtene blir solide, men noe tammere innslag. Man skulle trodd at samarbeidet med LCD Soundsystem skulle lede til en mer spennende låt enn “Dancer”, men til tross for artige påfunn på scenen blir låta en av de mer passive numrene for kvelden.
Foto: Ole Onstad
Vi runder av konserten sterkt med fanfavoritten “Danny Nedelko”, bandets hyllest til immigranter og vennskap, og den bjeffende “Rottweiler”, som blir en av kveldens hardeste låter. Det blir en intens instrumental avslutning med utvidet trommesolo før bandet takker for seg og runder av festivalen på en høy note.
IDLES leverte et sterkt sett med låter lørdag kveld, og beviser at de fortsatt er et av de beste livebandene i moderne tid. Det er vanskelig å la vær å sammenlikne denne konserten med opptredenen i 2019 som unektelig var hakket mer livlig, men gårsdagens konsert var likevel en sann glede og en forrykende avslutning på årets festival.
