Foto: Øystein Bagle-Tennebø
De tyske legendene inntar igjen Oslo med sin mildt sagt eksperimentelle, såkalt avant garde, rock, til en utsolgt Sentrum scene denne søndagskvelden. Nå med det nyslupne albumet Rampen (apm: alien pop music) i baklomma.
Konserten bærer raskt et preg av at publikum har opplevd dette før og Einstürzende Neubauten har gjort dette før. Mange ganger. Som jo i og for seg er bra da konserten er en så perfekt konsertopplevelse som en kan få det, hvor alt fra lydbilde, til publikumskontakten, til setlisten klaffer. Samtidig er det nok også nettopp dette som trekker den ned fra toppscore, da konserten i sin perfeksjon mister litt av sjelen en ønsker i en live opplevelse. Til tider får en litt følelse av at de på scenen går litt på autopilot.
Som jo er forståelig med turne på turne gjennom 40 år i bransjen, så det er nesten ikke så en kan ta tyskerne på dette egentlig. Omfavnet kun av et nedtonet scenelys som av og til skifter farger ettersom hvilken æra av deres musikalske reise vi svinger innom i konserten, kjører de et enkelt oppsett hvor musikken får snakke for dem.
Om en kan kalle det de gjør enkelt da, der scenen er fylt opp med en haug av ulike og eksperimentelle instrumenter i klassisk Einstürzende Neubauten ånd. Siden bandet ble dannet tidlig på 80-tallet av frontmann Blixa Bargeld og N.U Unruh som et kunstkollektiv, har de bergtatt enhver musikknerd i undergrunnen av rockessjangeren med sitt industrielle og nyskapende lydbilde. Et av kjennetegnene ved ringrevene er nemlig deres selvskapte instrumenter, der de dundrer løs på alt fra trommer lagd av skrapmetall, springfjær og blikkbokser, til å fyre drillen over pianoet.
Også Bargelds vokal er et imponerende instrument i seg selv, der flere av de mekaniske lydene i lydbildet deres, til i alle fall undertegnedes overraskelse, er Bargeld sin stemme. Der 65-åringen kan gå høyt opp i sopran toner i kontrast til sin vanligvis ganske så dype bass vokal for å lage effekten han ønsker i låta.
Fra åpningslåten «Pestalozzi» er det tydelig at dette er en gjeng som vet hva de gjør, for lydmessig er dette noe av det beste jeg har hørt på Sentrum Scene på en god stund. Bassen og trommene runger akkurat slik de skal langt inne i brystet der de fortsetter å dundre løs på Rampen (apm: alien pop music) med «Ist ist», «Isso isso» og senere «Trilobiten» og «Gesundbrunnen». All hviningen fra de ulike verktøyene, eller «instrumentene», skjærer også overraskende aldri i ørene, selv om musikken deres som oftest tester grensene for hva som faktisk høres bra ut musikalt sett sammen av lyder. Som igjen er et tegn på at tyskerne kan det de driver med.
Det er kanskje ikke så rart heller at albumet Rampen (apm: alien pop music) gjør seg godt live, da de 15 låtene er basert på live improvisasjoner de tok med seg inn i studioet i fjor i Berlin, fra 2022-turneen til albumet Allez in Allem. Dermed er de skapt på og for scenen, bokstavelig talt.
Kvelden består hovedsakelig av låter fra det nyslupne albumet, gjort tydelig med den gule bakgrunnen som omfavner bandet og som lyses opp i sterkere gult når albumet spilles. Det helgule platecoveret er et spill på The Beatles klassikeren The White Album, hvor Bargfeld forklarer det som å være basert på «ideen om at Einstürzende Neubauten, i et annet solsystem, er like kjent som The Beatles er i vår verden».
Selvtillit er det altså ikke mangel på hos Einstürzende Neubauten, men det vel fortjent. For det de leverer utover den over en og en halv time lange konserten er definitivt imponerende. Det er også tross alt ikke alle 80-talls band som har klart å utvikle seg med tiden etter glanstiden sin, men Einstürzende Neubauten føles like relevant i dag som de gjorde for 40 år siden. Noe som også skinner gjennom i sild-i-tønne publikummet som sto klare lenge før gjengen gikk på scenen presis klokka halv ni.
Som forventet består salen for det meste av litt eldre menn iført svarte, obskure band t-skjorter, caps og ring i øret, men innimellom pappa-rockerne er den yngre garde også vel representert. Som tyder på at tyskerne har klart å nå et nytt publikum utover sine blodfans som henger med fra starten av. Alle som en like dedikerte der vi står knuskstille gjennom låtene, hardt holdt fast i Bargelds hule hånd, og lar Einstürzende Neubauten sin magi utfolde seg foran oss. Kun brytt med storslagen applaus mellom låtene, og tramping så hele gulvet rister i encore pausene.
Paret med fargeskifter i lyssettingen tar de oss videre med i et dypdykk ned i deres tidligere arsenal, som populære «Wedding» og «Seven screws» fra Allez in Allem fra 2020, «Die Befindlichkeit des Landes», «Sonnenbarke» og selvfølgelig «Sabrina» fra Silence is Sexy, og storslagne «How did i die?» fra Lament som virkelig gjør inntrykk live.
Det er en godt kuratert setliste som inneholder både publikumsfavoritter fra deres vide musikalske arsenal, samt lar oss bli godt kjent med det nye albumet Rampen (apm: alien pop music).
Etter litt over en time takker de for første gang for seg, til tramping og applaus fra en folkemengde som definitivt er sultne etter mer. Og mer får vi selvfølgelig servert da Einstürzende Neubauten igjen spankulerer ut for et par låter til. Her får vi servert «Ten Grand Goldie», «Allez in Allem», «Besser isses» og til slutt «Everything will be fine».
Som en skulle tro var den perfekte avslutningslåt, der de takker for seg for andre gang, men etter enda mer tramping og hoing fra publikum kommer de etter et par minutter igjen ut for encore nummer to med «Susej» fra Alles wieder offen fra 2007. Deretter ønsker de oss alle en trygg reise hjem og håper å se oss neste gang, som hentyder at tyskerne absolutt ikke er ferdig med sin reise enda.
