Repertoaret var preget av 90-tallet og fjorårets album Come Ahead, som er Primal Screams første på åtte år. Hele åtte nye låter er imidlertid i overkant, for et publikum som ga best respons på de gode gamle.
Bandet begynte med Don't Fight It, Feel It fra selveste Screamadelica (1991). Dansbare rytmer og wahwahgitar fra Andrew Innes, som har vært med siden 1987, fikk publikum til å bevege på seg og klappe i takt etter oppfordring fra Bobby. Den gode stemningen fortsatt på fjorårets Love Insurrection, som faktisk er Primal Screams 4. mest strømmede låt på TIDAL. Her fikk vi en fløytesolo ved Alex White, som ellers spilte herlig sax på mange sanger.
Jailbird (1994) ble også godt mottatt, men responsen var laber på de neste låtene fra 2024. Medication (1997) ble et av konsertens høydepunkt. Barytonsax krydret denne Rolling Stones-inspirerte soullåta som det virkelig swingte av.
Foran Loaded (1990) kastet Bobby Gillespie jakka, han spilte maracas og Innes bød på rå gitarriff. Allerede under snakke-introen jublet publikum, som nå virkelig våknet og klappet med når Bobby gjorde det. En hardtrockende Swastika Eyes (1999) ble tilegnet Gaza-ofrene med ordene "fuck the occupation".
Før Movin' On Up (1992) ba Bobby oss synge med på "the light shines on", noe veldig mange gjorde. Jeg savnet mandolinen på Country Girl, men vi fikk uansett en kjempeversjon av denne 2006-låta som Bobby kalte ei gammel skotsk folkevise. Igjen ba han oss synge med. Ei jente fikk etter hvert komme opp på scenen, og svarte med vilter dans. Hun måtte overtales til å gå ned igjen, ettersom bandet forlot den.
Første ekstranummer var den flotte, langdryge balladen Melancholy Man fra 2024. Stemningen eksploderte igjen på de neste: Come Together (1990), som hadde intro ved de to koredamene, acid house-piano og gospelorgel ved keyboardist Terry Miles og et midtparti der låta ble tatt helt ned for så å øke i intensitet igjen. Stemningen ble om mulig enda større på klassikeren og Stones-pastisjen Rocks fra 1994. Den sluttet ganske støyende og til slutt la Innes gitaren inntil en forsterker og skapte feedback.
En meget bra avslutning på en velspilt konsert der alle Primal Screams største hits ble spilt unntatt Kowalski og Burning Wheel. Bobby Gillespie sang godt og fikk god respons på sine mange oppfordringer tlii publikum om å klappe. Nevnes bør også den solide rytmeseksjonen med Darrin Mooney (trommis siden 1997) og Simone Butler (bassist siden 2012).
Foto: Stian Schløsser Møller
