Alle foto:Hogne Bø Pettersen
Rick Wakeman, kjent fra progrockens gullalder og som mangeårig keyboardist i Yes, gjestet Sentrum Scene med det som ble annonsert som hans aller siste solokonsert. Det ble en kveld preget av virtuositet, varme og vilter britisk humor – og en påminnelse om hvorfor Wakeman fortsatt regnes som en av verdens fremste keyboardister.Konserten åpnet med Jane Seymour fra debutalbumet The Six Wives of Henry VIII, og allerede fra første tone var det tydelig at 75-åringen fortsatt har teknikken og uttrykket i behold. De halsbrekkende soloene fra Yes-tiden er riktignok borte, men det han leverer er fortsatt både intrikat og imponerende.
I motsetning fra før, da Wakeman var den som innførte det at en keyboardist skulle stå omringet av et arsenal av keyboards, var scenene denne kvelden enkelt rigget: To keyboards på høyre side og et flygel på venstre. Mellom låtene vandret Wakeman frem og tilbake mellom disse to oppsettene, og delte anekdoter og vitser med publikum. Wakemans konserter kan til tider være som et standup-show. Fyren er verdt sitt egen sitcom når han setter i gang og hans deltakelse i BBCs Grumpy Old Men har nok vært med på å gi ham den renessansen han har hatt.
Og vitsene går like mye utover ham selv – som når han sammenligner sine mange ekteskap med Henry VIII, og bemerker at han selv valgte en noe mer fredelig skilsmissemetode:
– Jeg kjøpte bare et nytt hus til hver av eks-konene mine. Ikke like økonomisk som Henrys metode, men fredeligere.
Flygelsekvensene ble kveldens høydepunkter. Her fikk publikum høre nydelige tolkninger av Morning Has Broken (Cat Stevens), Space Oddity og Life on Mars (David Bowie) – alle låter Wakeman opprinnelig spilte på. Det var også her Yes-låtene virkelig kom til sin rett, med stemningsfulle versjoner av Awaken, And You And I, Wondrous Stories og The Meeting.
Mindre vellykket var bruken av syntetiske lyder på Korg-keyboardene. Uten verken bandene, orkestrene og korene han brukte på 70-tallet eller backing tracks måtte Wakeman simulere hele lydbildet selv, og han velger de kjipeste keyboard-lydene du kan tenke deg. Dette trekker derfor ned ned helhetsinntrykket. Likevel klarte han å løfte det med sin karakteristiske musikalske blanding av klassisk, rock og barokk.
Et av kveldens morsomste øyeblikk kom under Eleanor Rigby, som han fremførte «som om Prokofiev hadde skrevet den:
– Jeg gjør det slik fordi Prokofiev er død og ikke kan stoppe meg – og sir Paul kommer aldri på konsertene mine, så da gir jeg faen.
Wakeman har i mange år slitt med vekten, og han fortalte at da legen ba ham gå ned i vekt gikk han og klippet håret. Og ja, de lange lokkene fra 70-tallet er fraværende, og det samme gjelder hans legendariske kappe, som var med da han spilte med Yes featuring ARW på samme scene i 2018. Det er også tydelig at Wakeman har vondt i føttene og strever litt med å gå, Derfor regisserte han ekstranummeret fra scenen:
– Nå kommer det største tøvet som finnes i showbiz. I stedet for å gå av scenen og vente på applaus, sitter jeg bare her og later som dere har klappet meg inn igjen, ok?
Publikum var med på leken, og etter en liten gjemmelek bak keyboardet, avsluttet han med en storslått flygelsekvens fra Journey to the Centre of the Earth, inkludert et lite nikk til I Dovregubbens hall.
Dette var altså hans siste solokonsert – fremover blir det kun enkeltstående bandopptredener.
Eller som han selv sa:
– Dette er min aller siste farvelturné.
