Foto: Philippe Auliac
Etter flere års stillhet vender David Bowies mangeårige gitarist tilbake til scenen for å hedre rytmeseksjonen som definerte en hel epokeRett før han skal på scenen, setter Carlos Alomar seg ned for å snakke om «Back to Berlin»-turneen. 74 år gammel forbereder gitaristen som var med på å forme sounden til David Bowie fra 1974 gjennom Berlin-trilogien og videre, det han beskriver som en hyllest som har tatt flere år å realisere.
«Jeg bestemte meg endelig for å spille en hyllest, ikke bare til David, men til Dennis,» forklarer Alomar. Han sikter til trommeslageren Dennis Davis, som døde i 2016, bare tre måneder etter Bowies død. «Jeg vet at for generasjonen vår var den perioden da alt skjedde. Det var da vi fikk vårt første kyss, kanskje vi hadde vår første dans på skoleballet, giftet oss... Den perioden var fantastisk.» Dette ønsker også Alomar å hedre.
«Back to Berlin»-turneen fokuserer utelukkende på arbeidet til D.A.M Trioen – Davis på trommer, Alomar på gitar og George Murray på bass. Fra 1975 til 1980 ble denne rytmeseksjonen ryggraden i Bowies mest eksperimentelle og innflytelsesrike periode. De var den tette, presise motoren bak Station to Station, Berlin-trilogien (Low, "Heroes" og Lodger) i tillegg til Scary Monsters (And Supercreeps). Mens Brian Eno ofte får æren for den soniske atmosfæren i Berlin-epoken, var det D.A.M Trioen som leverte melodiene, rytmene og evnen til å skifte sømløst mellom funk, eksperimentell rock og elektronisk musikk som Bowie ønsket å utforske.
«Når du hører hvordan vi spilte, var vi liksom den Kraftwerk'en han ønsket seg. Vi var metronomen,» sier Alomar. «Vi er studiomusikere. Vi er ikke slappe. Vi er presise.»
De tre musikerne hadde distinkte personligheter som utfylte hverandre godt. Som Alomar beskriver det: «Jeg er ganske rolig og jeg har en viss intellekt. På grunn av den buddhistiske bakgrunnen min er det visse ting jeg kan snakke om og utdype, mens Dennis var en flyktig fugl. Du kunne ikke holde ham nede, og George er like stabil som en fjellvegg. Og så hade du disse tre karakterene som ga David alt han trengte.»
Dette var ikke bare et arbeidsforhold – det var et brorskap som ga Bowie kreativ frihet til å eksperimentere mens (band)fundamentet var solid. «David følte seg beskyttet av oss og følte et kameratskap av brødre,» forklarer Alomar. «Du kan kjenne det vi hadde sammen som lot ham føle seg komfortabel gjennom alle disse årene og periodene.»
Dennis Davis som person
Når Alomar blir bedt om å dele historier om Dennis Davis som verden kanskje ikke kjenner, har Alomar én historie som fanger Davis' ånd.
«Dennis var et veldig flytende individ. Han var gledesfull. Jeg tror ikke det finnes mange mennesker du kan bruke ordet 'glede' om,» begynner Alomar. «Vi var på kino og det var noe galt med filmprosjektoren. Vi ble fortalt at det ville bli en forsinkelse. Uten videre reiste Dennis seg opp, gikk fram og sto foran folk og vitset. Han lagde et helt komedieshow som alle applauderte. Da vi ble fortalt at projektøren var fikset, gikk han tilbake, satte seg ned og spurte: 'Hva handler denne filmen om?' Som om ingenting hadde hendt.»
Det var denne spontane, ufiltrerte kvaliteten som Bowie verdsatte like mye som Davis' tekniske trommeevner. «Det var en slags - ikke naivitet - men en viss barnslig personlighet som gjorde at han alltid hadde nysgjerrighet. Ikke si til en unge at han ikke kan gå rundt hjørnet, fordi han kommer til å gjøre det! Ikke si til ham at han ikke skal ta på den varme komfyren. Han kommer til å gjøre det! Dennis hadde dette for seg og det var ganske smittsomt. Bowie elsket personligheten hans.»
Men personlighet alene forklarer ikke hvorfor en musiker blir kalt tilbake turné etter turné, album etter album. Alomar er rask med å påpeke: «Ikke glem, det er ikke et spørsmål om å dra på turné på grunn av musikkevnene dine. Ja, lær partiene og bare gjør jobben din, men igjen må personlighet og karakter komme inn i bildet. Hvorfor? Jeg skal være sammen med deg i seks måneder. Hvis du er den typen som etter showet går opp og låser deg inne på rommet for å snakke med kona di, eller enda verre, komme ned i baren for å kun sitte stille...»
Du trengte kjemi, og D.A.M Trioen hadde det i bøtter og spann.
Hvorfor Bowie beholdt Alomar
Mens D.A.M Trioen spilte sammen fra 1975 til 1980, strakte Alomars forhold til Bowie seg mye lenger, fra 1974 til langt ut på 1990-tallet og videre ut livet hans. Denne holdbarheten var bemerkelsesverdig gitt Bowies kjente tilnærming til å endre på bandmedlemmene.
Som Alomar forteller, fortalte Bowie ham en gang noe som ble et veiledende prinsipp: «Carlos, den enkleste måten å endre sounden din på er å endre bandet ditt. Og det gir så mye mening, ikke sant? Sånn plutselig, selv om de er de beste han noensinne har hatt, vil han gi slipp på dem.»
Bowie spilte med The Spiders from Mars og fortsatte videre uten dem. Han satte sammen nye bandbesetninger for hver kreative fase. Likevel forble Alomar en konstant. «Men han beholdt meg,» bemerker Alomar.
Hvorfor? «'Fordi jeg var jævlig god» sier Alomar leende. Men så kommer han med en mer nyansert forklaring: «Jeg kjenner plassen min. Jeg er ikke der for å ta noe bort fra bandet. Jeg lager arrangementer, og jeg har en million forslag hvis du ikke liker det. Da gjør jeg noe annet. Når du har den typen allsidighet, er det veldig viktig for deg å kunne ha noen som lar deg bruke den.»
Når folk spør Alomar hvilken slags musikk han spiller, er svaret hans enkelt: «Jeg spiller alt som betaler. Ringer noen meg og vil ha klassisk musikk, lager jeg det. Jeg spiller banjo, mandolin, spiller latinsk jazz - hva som helst.»
Bredden i Alomars arbeid taler for seg selv. «Hver gang jeg spilte inn et album med Bowie, spilte jeg inn fire album med andre artister,» bemerker han. Chuck Berry, James Brown, Peter Paul and Mary og utallige andre. Under innspillingen av Station to Station spilte Alomar samtidig på Broadway i The Rocky Horror Picture Show. Da Bowie ringte, ga han beskjed til Tim Curry at han måtte gå.
«Bowie visste alltid at han ikke trengte ikke å bekymre seg for meg fordi han visste at jeg jobbet andre steder», forklarer Alomar. «Jeg er alltid opptatt.»
Men enda viktigere forstod Alomar at å jobbe med Bowie krevde evnen til å endre seg. «Du må forstå at hvis du skal samarbeide med David Bowie, må man også bli veldig transformativ. Vil du at jeg skal spille Iggy og punk - spiller jeg punk. Vil du at jeg skal spille eksperimentelt - spiller jeg eksperimentelt.»
Denne tilpasningsevnen strakk seg utover flere musikalske stiler. Bowie jobbet med D.A.M Trioen på eksperimentelle album i Berlin-trilogien, for så å flytte bandet over på andre prosjekter. «Hvorfor ville han ringe oss – alle trodde vi var en punk-rytmeseksjon som også kunne spille R&B? Hvorfor ville han ringe oss for å spille Iggy Pop? Hva holdt han på med? Testet han oss for å se om vi kunne hoppe inn i en punkæra? Vel, ja, vi hoppet hardt, og vi ga ham det han så etter. Vi kunne gjøre hva som hels og vi hadde hyggelige, omgjengelige personligheter.»
Kombinasjonen av tekniske ferdigheter, allsidighet og god kjemi – skapte det Alomar kaller en «komfortsone» for Bowie. «Det transformative aspektet ved personligheten min lot oss kunne jobbe i en komfortsone der vi alltid ville gå i samme retning. Det tror jeg er en av de tingene som lot meg bli værende så lenge med ham.»
Når det kommer til arbeidsetikken hans, har Alomar en enkel filosofi: «Lidenskap har ingen grenser. Lidenskap er det som vekker deg om morgenen og ikke lar deg sove om natten. En musiker, en som skaper, en kreativ sjel - de får ikke fri. Livet er fritid i form av det som gir deg glede.»
Bowies kreative metodikk
Et av de mest fascinerende aspektene ved å jobbe med Bowie, ifølge Alomar, var den strategiske måten artisten isolerte musikerne sine på for å holde dem fokusert på musikken. Metoden var enkelt: å ta med bandet til et sted som var vakkert, men øde, hvor det ikke var noe å gjøre annet enn å spille Bowie-musikk.
«David tok bandet med til fantastiske steder,» forklarer Alomar. «Han tok oss med til Jamaica. Vi øvde i Keith Richards' lille hus. Hva gjør du i løpet av en dag? Du nyter solen, spiser mat, og du har det bra. Hva har du lyst til å gjøre etter du har spist? Vel, det er ingenting å gjøre. Vil du ikke spille litt musikk? Jo, baby. Jeg er i Jamaica, mann. Vi begynner å spille klokka to/tre om morgenen. Vi føler oss ganske bra.»
Alomar forklarer hva Bowie oppnådde gjennom dette: «Poenget er, ingen vet hvor du er. Du kan ikke ringe noen. Du er isolert. Alt du kan gjøre er å tenke 'Bowie' dag og natt. Det var et fantastisk triks.»
Og det var ikke bare Jamaica. «Neste gang han ringte deg, dro du til château d'Hérouville - et slott. Neste gang han ringte deg, dro du til Sveits. Å ta deg vekk fra det du kjenner var en veldig slu måte å sørge for at alt du tenker på er musikken.»
Denne metodikken strakte seg til hele Bowies kreative filosofi. Alomar forklarer at Bowie var en «samler av metodikker». Han samlet konstant på nye tilnærminger, teknikker og konsepter. «Strategikortene ga ham enda mer kreativ ammunisjon,» bemerker Alomar, og sikter til den kreative kortstokken Oblique Strategies laget av Brian Eno og Peter Schmidt.
Det som var sentralt i Bowies tilnærming til musikk var viljen til å gjenskape sounden sin på ny, selv om det betydde å forlate det som fungerte. «Hvorfor skulle du forlate noe slikt og så spille inn et jazzalbum? Hvorfor lage en hornseksjon, dra på Glass Spider Turneen og bare turnere verden rundt med disse nye instrumentene? Igjen - hvis du vil endre lydbildet, bytt band.»
For Bowie var denne metodikken et budskap i seg selv. «Du må mate den musikalske motoren. Noen ganger må du endre metodikken for å få konseptualiseringen til neste nivå. Ikke kryss broen og se deg tilbake. Brenn broen - da vil du aldri se deg tilbake!»
Narrativet til en låt
Når han diskuterer Lodger, det tredje albumet i Berlin-trilogien, avslører Alomar noe avgjørende om Bowies kreative prosess: viktigheten av fortelling fremfor melodien. Albumets var ikke nødvendigvis planlagt fra begynnelsen – de vokste frem fra den kreative prosessen.
«Det er veldig vanskelig å forstå hvordan en kreativ person tenker. La meg si det sånn: Jeg lagde musikken, han lagde tekstene,» forklarer Alomar. «Det var så enkelt som det, så jeg visste ikke hva han holdt på med.»
Idéen til en låt kunne starte med arbeidstitler, og de endelige navnene kom først senere. «Hva er navnet på sangen? Jeg visste det ikke og det spilte egentlig ingen rolle.»
Bowie lærte Alomar en viktig lekse: «En gang sa han til meg: det er ikke sangen, Carlos, det er fortellingen rundt sangen.»
«Hvis jeg skal lage en klassisk plate og kaller den "Livets frø", kommer du til å ha en tanke i hodet om at albumet handler om natur og så videre. Og hvis det er en klassisk plate, er det bare instrumentalmusikk. Så med mindre du gir den en god tittel, hva skal du snakke om?»
For Lodger vokste konseptet frem fra den første tittelen. «Så han bestemte seg for å navngi den første sangen, og plutselig kan han si, wow, "Lodger" - og det gir mening at han skriver en sang. Og så kunne han tenke på at han har reist mye, og nå begynner konseptet å vokse. Mens du skriver, er ideen bare som et frø. Du bare lar den vokse.»
Sanger som African Night Flight og Move On skapte «en aura av mystikk. Fantes virkelig stedet i låta? Det får deg til å dra til biblioteket for å se om dette stedet virkelig fantes. Kanskje finner du ut noe ingen andre vet.
Geniet, forklarer Alomar, ligger i å la tolkningen være åpen. «Det dreper bildespråket.»
Subjektiviteten er poenget. «Når du lytter til Lodger og prøver å gi det form, er det riktig? Subjektivt sett, hvem bryr seg? Så lenge det gir mening for deg og du liker albumet, er det det som er viktig.»
Denne tilnærmingen til låtskriving strakte seg til Alomars egne Bowie-låter. Han skrev The Secret Life of Arabia sammen med Bowie, avslutningssporet på "Heroes". Sangen oppsto i et av de øyeblikkene da Bowie trengte en idé.
«Av og til hadde han ingen ideer, og han sa: 'Carlos, har du noen ideer?' Selvfølgelig. Og så kommer en sang som The Secret Life of Arabia inn, og så skriver han en mystisk tekst til det. Jeg kunne gi ham teksten min, og han sa: 'Det er fint. Jeg beholder musikken, endrer teksten.' Og under disse omstendighetene fikk jeg da forfatterkredittt.»
Når han blir spurt om dette var en sang han var spesielt stolt av å ha skrevet, svarer han raskt: «Nei, nei, jeg er stolt av alt. Alt.» Han forklarer at på det tidspunktet hver plate ble laget, «var de alle den beste på det tidspunktet, til den neste plata kom. Du håper denne er bedre enn den du nettopp gjorde.»
Alomars hovedrolle var å levere det han kaller «signatur-gitarlinjer», altså umiddelbare, gjenkjennelige riff som forankrer sanger før vokalen i det hele tatt begynner. Alomar nevner Rolling Stones' (I Can't Get No) Satisfaction som eksempel. «De hadde ikke engang begynt å synge,» bemerker han. «Og ved å gi Bowie slike gitarlinjer, fikk han friheten til å være kreativ.»
Hvorfor kalle det Berlin-trilogien?
Det er en vanlig misforståelse om at hele Berlin-trilogien var spilt inn i Berlin. Bare "Heroes" ble faktisk spilt inn i Berlin i sin helhet. Low ble hovedsakelig spilt inn på Château d'Hérouville i Frankrike, og Lodger ble spilt inn i Sveits og New York. Så hvorfor kaller vi det Berlin-trilogien?
«Det handler ikke om albumet. Det handler om fortellingen,» forklarer Alomar. «Når du har begynt på en samling låter med lik metodisk tilknytning, da må du vel fullføre samlingen, ikke sant? Når du da snakker om denne samlingen, må det naturlig nok bli nevnt som en trilogi.»
Den virkelige forbindelsen var ikke geografisk, men metodisk. «Det var ikke et spørsmål om Berlin. Det var et spørsmål om eksperimentering som begynte i Berlin og konseptualiseringen av forskjellige metodikker som han nå hadde under beltet sitt og kunne bruke når han lagde de andre albumene»
«De symfoniske partiene på Low, avtok litt på "Heroes", og når du kommer til Lodger, er det veldig lite av det. Hva gjør Bowie så? Han kaller det en trilogi og binder dem sammen.»
Da de lagde Scary Monsters i 1980, var D.A.M Trioen klar for å gjøre noe annet. Det eksperimentelle arbeidet hadde vært givende, men de var klare for å rocke igjen. «Vi var så lei av det samme: 'Bowie, kan du bare slippe oss løs? Kan du bare slippe oss fri?' tenkte vi. Det var så mange album på kort tid,» husker Alomar, og sikter til Berlin-trilogien pluss de to Iggy Pop-albumene de også jobbet med.
«Vi ville bevise noe for David. Jeg skjønner det langsomme, jeg skjønner alt det eksperimentelle. Kan vi bare rocke?' Og han sa: 'Ja.' Så for meg er Svary Monsters virkelig av favorittalbumene mine. «Det var så uventet,» sier Alomar. «Det hadde alt jeg elsket og en viss gnist ved seg.»
Scary Monsters markerte slutten på en epoke. Etter albumet og 1979-opptredenen på Saturday Night Live skulle D.A.M Trioen ikke opptre sammen igjen – før nå.
Tilbake til Berlin: Filosofien bak B2B
Turnénavnet «Back to Berlin» har flere dimensjoner. Det refererer til det geografiske opphavet til Bowies eksperimentelle periode. Turneen begynte til og med med et besøk til Hansa Studios, det legendariske musikkstudioet i Berlin.
«Minner er så viktige at du aldri må dra tilbake egentlig fordi det ødelegger minnet ditt av stedet. Det er som da du var ung og hadde en favorittbutikk der du pleide å kjøpe is. Du drar tilbake mange år senere, men plutselig er det en annen butikk der nå. Du har nettopp ødelagt ditt eget minne av stedet. Nå når du husker det gamle stedet, husker du den nye butikken»
«Ved å navngi turneen 'Back to Berlin' sa folk til meg: hvorfor spiller du ikke i Berlin sist? Fordi jeg vil at teamet og bandet jeg bygget, skal oppleve noe fra begynnelsen.»
Enda viktigere bærer initialene B2B en dypere filosofisk mening for Alomar. «Ja, du kan dra tilbake til Berlin, men det er mer filosofisk mening i 'å være for å være', og i å bli blir du endelig,» forklarer han. Du må endre deg og bli den andre deg, den bedre deg. Det er noe du har gjort hele livet.»
Utfordringen Alomar satte for sitt nye band var tydelig: å gjenskape D.A.M Trio-lyden så autentisk som mulig. «Jeg vil ikke at du skal gjøre noen avanserte trikserier, legge til dine egne ting, endre sangene. Jeg vil huske sangene, slik vi spilte dem inn.»
Han forklarer at produsenter kan vektlegge visse elementer – «en produsent kan ta en gitar som er mer rock & roll og skru opp lyden. Plutselig høres D.A.M Trioen ikke ut som seg selv. Men når vi gjør det selv, er lyden kanskje litt lavere, men det du hører er det David hørte - det som inspirerte ham.»
Å bygge bandet
Å finne de rette musikerne var ikke en enkel jobb. Alomar ventet to år på å finne sangeren, Michael Cunio, fordi han trengte noen som kunne gjøre mer enn bare treffe tonene.
«Ikke bare er han en skuespiller - han opptrer. Og med det mener jeg at jeg ikke trenger noen som klamrer seg til mikrofonen og synger. Jeg trenger noen som vil se deg i øynene. Jeg ønsket noen som tar av mikrofonen, og som Bowie, kommandere og tolket publikummet. Jeg trengte en stemme, fordi til syvende og sist vil jeg at du skal glemme oss i bandet.»
Tekstene til Bowie har blitt enda mer relevante med tiden, bemerker Alomar. «Det er nesten som en profet som forteller deg noe fra 1980». Han peker på It's No Game (Part 1) som et eksempel: «en sang som så og si forteller deg om ICE i Amerika.»
For gitaristen Kevin Armstrong, som Alomar møtte på Bowie World-konvensjonen i 2016, hadde Armstrong store forventninger å leve opp til. Han måtte rettferdiggjøre ikke bare én, men flere Bowie-gitarister over forskjellige epoker.
«Jeg dro på konvensjonen for å hedre David. Det hadde gått en stund, og jeg hadde kommet over sorgen som kom med å miste ham og Dennis, for husk at Dennis døde tre måneder etter David,» husker Alomar. «Og da jeg kom dit, møtte jeg denne veldig hyggelige personen som heter Kevin Armstrong.»
Det som slo Alomar var Armstrongs varme personlighet og viljen til å tjene musikken fremfor sitt eget ego. «Jeg fant ham så varm, og det er akkurat det jeg så etter - en mottakelig person som ville hedre arven etter det jeg ville gjøre. Det fant jeg i ham. Og når du hører Kevin, er Kevin Robert Fripp. Han ble alt det jeg trengte.»
Nøkkelen var å finne musikere som forsto oppgaven og arven etter Bowie og Davis. «Det ble veldig viktig for meg å ha folk som ville hedre det vi gjorde i motsetning til å vise seg frem ved å spille andres musikk. Det er som å få Stevie Ray Vaughan og si: 'Hei, Stevie, spill dette.' for å så spille slik han selv ville gjort det.»
Armstrong forsto. «Når han øvde på partiene sine, visste han at han må rettferdiggjøre spillingen til Robert Fripp. Han måtte også rettferdiggjøre Adrian Belew. Han klarte å beherske alle disse gitaristene som jobbet med Bowie.»
Det samme gjaldt trommeslageren Tal Bergman. «Han er den eneste jeg føler meg komfortabel med å kunne spille Dennis Davis' partier. Seks tom-toms? Hvis du ikke vet hvordan du temmer seks tom-toms, ringer jeg deg ikke tilbake. Denne mannen kan gjøre det.»
Alomar reflekterer tilbake til dagene med James Brown. «Når jeg konstruerer gitarpartier, går jeg tilbake til de James Brown-dagene da du hadde tre gitarister som spilte samtidig. De låste seg fast. Men her spiller jeg alle partiene selv. Hvorfor? Fordi jeg kan – det vil si, jeg vil ikke ha tre til fire gitarister på scenen. Det er helt unødvendig.»
Turneen handler også om familie. Alomars datter, den tre ganger Grammy-nominerte sangeren Lea Lorien, gift med pianisten Axel Toska, framfører den japanske vokalen på It's No Game (Part 1).
«Kona mi (Robin Clark) sang med en gruppe som het Dreams Come True. Hun sang på japansk i Japan under en hel turné. Hvis kona mi kan synge japansk, kommer dattera mi til å synge japansk,» forklarer Alomar med stolthet. Dattera og svigersønnen er begge på scenen med ham.
Til og med George Murray, bassisten i D.A.M Trioen, har en lang historie med Alomar. «Jeg har kjent Tal og George siden de var unge, så er det et veldig komfortabelt miljø for oss å spille i.»
Setlisten og showet
Setlisten for Back to Berlin-turneen er nøye planlagt. «Dette er D.A.M-trilogien, ikke Brian Eno-trilogien. Det er ingen langsomme sanger i settet,» understreker Alomar. Skillet er viktig – mens Eno bidro til de atmosfæriske elementene i Berlin-albumene, leverte D.A.M Trioen det rytmiske fundamentet.
Sammen med materiale fra Low, "Heroes" og Lodger, inkluderer showet spor fra Station to Station som Golden Years. «Jeg utelot bare to eller tre sanger, kun på grunn av lengden på showet, og jeg ville ha et skikkelig ekstranummer. Så hoveddelen av showet, det faktiske showet, er Berlin-trilogien, men så selvfølgelig har vi en encore som bare vil være sanger fra D.A.M Trioen.»
Dette er ikke Stage-turneen på ny. Dette er noe mer primalt, mer energisk. «Du kjenner hver eneste av disse sangene, du kommer til å riste på rumpa.»
På det første showet var publikumsresponsen alt Alomar håpet på. «Jeg mener, det er én ting å se dem hoppe opp og ned. Det er en annen ting å se dem gråte. Det er det vi lever for.»
Alomar har også tenkt nøye over spillestedene. «Jeg ville at de skulle forstå at jeg valgte visse spillesteder fordi noen av vennene våre, de er over 60. Jeg tror ikke på de stående-plasser-stedene. Vær komfortabel. Sitt i setet ditt, nyt showet. La det bli en sivilisert greie.»
Mens Norge kanskje ikke er på alle store turnéruter, var det nettopp derfor Alomar valgte å komme hit. «Jeg vil spille på de stedene som kanskje ikke får noe, ikke sant? Musikere spiller alltid i Tyskland, alltid i London og Paris. Vil du dra et kaldt sted? Nei. Men dette er en en engangsgreie der du virkelig bør komme.»
Å hedre Dennis Davis
For Alomar handler turneen til syvende og sist om å hedre Dennis Davis og støtte familien. Turné-merchen, som framhever D.A.M Trio-navnet ved siden av Bowies, tjener en spesiell hensikt utover å tjene penger.
Dennis' sønn, Hikaru, var bare ti år gammel da han oppdaget hvem faren virkelig var. «Han ville vite om faren sin. Nå er han 18 og klar for college. Og det var derfor jeg bestemte meg: dette er ikke et pengejag. Jeg trenger ikke dette. Men hvis jeg kan gjøre noe for minnet til Dennis Davis ved å hedre sønnen og kona, Chie, ville det få meg til å føle meg flott.» Derfor går inntektene til Davis’ familie.
«Jeg vil at folk skal forstå at de gjør noe litt annerledes enn bare å kjøpe merch. Det er en hyllest til D.A.M Trioen. Når de tar kruset med seg hjem og ser på det, står det ja, David Bowie, men det står også "D.A.M Trioen" og "Dennis Davis" - og jeg liker den følelsen. Når du nipper den kaffen, vil du huske D.A.M Trioen, Dennis Davis, meg og George.»
«Og jeg tror at det som er hederlig, er rettferdig. Dette er hvem vi var, og hvem vi fortsetter å være når du husker på oss. Dette er ikke en egoistisk handling. Det er en vennlig handling, og jeg tror fansen vil forstå det.»
«Jeg tror virkelig på Bowie-familien,» sier Alomar. «Jeg tror at etter alle disse årene er vi én.»
Forventninger
Mens samtalen nærmer seg slutten og showet nærmer seg, blir Alomar spurt om forventningene til turneen. Svaret han gir er mystisk og buddhistisk..
«Jeg har ingen forventninger og har aldri hatt det. Hvorfor skulle jeg?» sier han. «Vi trenger ikke forventninger – forventninger leder deg til et sted du kanskje ikke vil være. Og likevel ber du om det. Du skal på kino. Jeg forventer å ha det flott, og likevel er filmen en flopp. Kanskje det ikke var filmen du skulle se. Kanskje er det middagen du hadde etterpå som du hadde det bra med. Skulle du hevet forventningene dine? Du er faktisk arkitekten av din egen elendighet.»
Det er en filosofi som har tjent ham godt gjennom tiår i musikkbransjen, gjennom perioder med berømmelse og ubetydelighet, gjennom tap av venner og samarbeidspartnere. 74 år gammel forblir Alomar fortsatt engasjert og drevet av lidenskap.
«Lur deg selv. Jeg er 74. Og når de tenker på det, snakker med og ser på meg, glemmer de at jeg er en gammel gubbe. Jeg har opplevd mye og det har gitt meg evnen til å reflektere. Fordi jeg er buddhist, prøver jeg ikke å endre noen. Det eneste jeg kan gjøre er å la deg se meg, og kanskje kan jeg få deg til å bli interessert.»
Denne tilnærmingen til livet – å la folk oppleve istedenfor å overbevise – strekker seg til hvordan han tenker på hele denne samtalen. «Noen ganger snakker jeg i lignelser,» forklarer han. «Jeg trenger ikke å svare på spørsmålet. Jeg trenger bare å gi deg bilder i hodet ditt». Og bildene er veldig behagelige, sier jeg.
«Alt jeg vil fra dere i publikum, er at dere må ha det gøy, spesielt i disse tidene vi lever i. Du kan hver eneste av disse sangene, så du kommer til å riste på rumpa.»
Alomar verdsetter vel så mye det som skjer etter showet. «Alle Bowie-fansene som finner sammen ved et langbord, det er fantastisk. Den typen enhet, kameratskap og bonding med hverandre fordi vi tok turen... Minnet blir dobbelt så sterkt fordi du deler det med familien du nettopp ble kjent med. Vi er en familie. Ellers ville dere ikke vært her i dag.»
En siste tanke før showet
Turnéen representerer noe mer enn nostalgi, mer enn en hyllest. Det er en bevaring, en feiring, en måte å sikre at arbeidet til D.A.M Trioen – musikken, rytmene, Bowie aldri blir glemt.
Det handler også om å hedre en venn, en musikalsk bror med sin smittsomme, gledesspredende personlighet. Dennis Davis var ikke bare en flott trommeslager – han var et genuint og nysgjerrig menneske.
Turneen handler om familie – både Alomars nære familie (dattera, svigersønnen, livslange venn George Murray) og den valgte familien (alle oss Bowie-fans som finner sammen denne ene kvelden).
Musikken kjenner vi godt. Vi har alle minner skapt av Bowies musikk, fra da vi var unge eller kanskje vi oppdaget ham i år. Møtet med Carlos Alomar var en påminnelse om at musikk forener oss gjennom livet.
