Foto: Stian Schløsser Møller



Når folk tusler bort svett og med god kok etter Leftfield, står en god folkemengde klare foran scenen allerede for trønderske Ary. Siden hun i 2020 kom tilbake til musikkscenen for fullt, og med debutalbumet For evig i 2022, har Ary etablert seg som en sterk spiller i norsk popmusikk. Etter en pangstart med «Childhood Dreams» sier hun at hun gleder seg masse til å spille det nye albumet sitt for oss. Hun fyrer så løs med et par helt ferske låter inkludert allerede utgitte «Bleeding Hearts», før hun tar oss litt tilbake igjen i arsenalet med «My Awe Sustains».

Underveis blir hun som vanlig ledsaget av en rekke dansere på scenen som kryper inn blant røyken iført, som Ary selv, svart fra topp til tå. Det er mørkt og mystisk, og fungerer flott med trønderen sitt lydbilde og lyrikk. Hun har alltid hatt en tydelig visjon på scenen.

Det er bare synd at det meste av showet blir bokstavelig talt spist opp av en vel ivrig røykmaskin. Så og si 70% av konserten er ingenting på scenen synlig bortsett fra en tettbelagt røyktåke, hvor av et par lyskastere skyter i gjennom i ny og ned og man så vidt kan skimte omrisset til danserne og Ary innimellom slagene.



Når en har et show som er såpass tydelig planlagt til punkt og prikke og sentrerer seg i danseshowet er det dermed synd at vi ikke får sett store deler av det. På en side dog er det samtidig kanskje like greit. For i dag, som også på tidligere konserter, skinner det gjennom at Ary ikke er en danser og der vi på låtene som sentrerer seg rundt dette ser tydelig hjulene vri i hodet hennes for hva neste trinn er istedenfor å leve seg inn i låta, får en følelse av å se et show på samlebånd.

Bassen sluker også vokalen hennes i flere av låtene, som blant annet på nyslupne «Running In A Dream». Samlet gjør dette at oppmerksomheten til publikum fort drifter og festivalpraten omfavner resten av konserten. Under «Werewolves» hører en nesten ikke hva hun synger fra litt bak på plenen.

Men det er også sterke sider av konserten. Som «Moth to a flame» hvor hun får skinne alene og hennes sterke vokal virkelig får trykke til. Også «The Sea» fyrer opp allsangen i publikum. Det ligger også som nevnt en tydelig visjon bak hele showet, og som en så blant annet på Øya i 2023 kan denne absolutt treffe godt når det utføres til perfeksjon. Men med et par uheldige instanser som røykmaskinen som går bananas, litt lite innlevelse og dårlig lyd faller det totalt sett litt sammen i dagens konsert.

Hun avslutter etter nesten en time med «New Low» og «Angels among us». Det er fremdeles solid elektropop, bare levert i et format som i dag ikke klaffet helt.