Foto: Johannes Granseth
Oasis’ gjenforeneing sender nordmenn over vannet i hopetall. Under torsdagens siste på Øya oppgraderte Charlie XCX Brat-sommer til en livstil. Når den engelske kulturen har et så fast grep på musikken, må jeg innrømme at jeg finner stor trøst i at det fortsatt er plass for det skamløst irske.
For å starte Øyas uoffisielle Irland-dag, startet de mest erke irske. «Vi skal synge om landeier klassen, den katolske kirken, og å drikke halvlitere», startet The Mary Wallopers konserten sin ved å konstatere. Utspill som dette kombinert med Guinness boksene som lå i hist og hær rundt på scenen, utfordret ikke akkurat stereotypen om iren som en drita full sosialist.
Med det sagt eide de det. Og hadde det ikke vært for de lange utskeielsene om alle du kunne forestilt deg en gammel IRA-militant ville hatet, kunne man ikke gjettet hva de sang om på grunn av den tykke aksenten.
Dette hindret dem ikke å hausse opp publikumet. Det oppsto dansesirkler der to personer tok hverandre i albuene og hinkeløp rundt. Som en rødmanket ung mann skulle de naturligvis ha meg med på med, men for å holde anmeldelsen udugget av barnslig lek, hadde jeg heldigvis en ikke-eksisterende idrettsskade å skylde på. Men jeg sa ikke nei til de som ville ha selfie.
De brukte tradisjonelle irske instrumenter, og lydbildet vek ikke så langt fra annen irsk folkemusikk. Selv om det ikke nødvendigvis er spesielt nyskapende fenger det veldig. Bandet har et stort fokus på tekster og formidling av deres politikk og historier, selv om de som sagt ikke er så lette å tyde for det utrente øre. Derfor var det mange sanger der de ikke trengte f.eks bass eller trommer, da sto de der bare å hang rett opp og ned, mens én eller to andre tok seg av spillingen.
De to vokalistene, brødreparet Andrew – og Charles Hendy, gjorde selv den mest erkenorske publikumer til irlender for en time. Spesielt førstnevnte, med sine politiske tirader resonerte veldig med Øya-gåerne, som gjerne er borgelige av sosialstatus, men ikke av politisk overbevisning.
Med de kontroversielle politiske utspillene og bruk av instrumenter som sekkepipen, vil jeg tro musikken deres vil være vanskelig å fordøye for mange. Men de det fenger for fenger det virkelig. Det hørtes ut som at det var et slags knutepunkt for irlendere i Norge, og andre med en viss affekt for den grønne øy.
