Foto: Terje Dokken

Hair metal. For enkelte, den største og mest frastøtende bommerten metalmusikken noensinne har produsert. For andre, den gøyeste og mest frittflytende epoken i poprockens historie.

For Steel Panther, en utømmelig gruve med ironiske partyjams og selvdepriverende grovisvitser. Parodibandet som slo gjennom for drøye 15 år siden er et av ytterst få glam metalband som i det hele tatt har klart å markere seg internasjonalt siden sjangerenes storhetstid på 80-tallet, og en av de eneste bandene å se av sin type på Tons of Rock i år.

Dette kanskje nettopp fordi de ser humoren i det hele. Bandet lener seg fullstendig inn i klisjer og stereotypier rundt sjangeren, og serverer utelukkende sanger om horer, kokain, og livet på veien som rockestjerne. Noen låter er så på kornet at skillet mellom parodi og genuinitet blir vanskelig å differensiere, og kunne sklidd rett inn i topplistene i et annet tiår.

Men humoren stemmer ikke bare fra autentiske sangparodier og drøye låttekster. En Steel Panther konsert kan minne mer om et komedieshow enn en typisk rockekonsert, og det dedikeres enormt mye tid til scenebanter, sketsjer og interaksjoner med publikum. Årets show på Tons of Rock ble intet unntak.

Det betyr derimot ikke at de ikke kan sakene sine. Åpningslåta “Eyes of a Panther” er en autentisk glam metal slager som er nøyaktig så bra live som man kunne håpet på. Overdrevende vokaler, øredøvende soloer og energiske trommefills leveres i overdådige kostymer med atletiske strippere på hver side. Det shreddes unektelig hardt på låter som “Friends With Benefits” og antemiske “Gloryhole”, med en upåklagelig vokal levert av frontmann Michael Starr.

Men det blir også litt vel gøy til tider. Eller kanskje heller litt for lite. Så langt som komedierock går er ikke Steel Panther blant de morsomste eller mest varierte. De har nøyaktig én shtick som det hamres løs på i det uendelige, og som man rekker å bli forsynt av på det under en time lange settet. Det ble aldri direkte umorsomt, og man får seg noen gode lattere her og der utover i settet, men det er også grenser for hvor gøy bæsj tiss promp humor kan bli.

Grensen mellom parodi og virkelighet blir også vanskelig å differensiere til tider. Forskjellen på å ironisk dryhumpe og tafse på jenter de henter opp fra publikum versus å gjøre det “på ekte” er så syltynn at den ble vrien å se fra der jeg sto i crowden.

En Steel Panther konsert er ikke for de lett krenkede, og man må være forberedt på at det er ingen eller ingenting som utelukkes å tulles med. Det er kanskje nettopp det som mange finner appellerende med dem også. Publikum har det unektelig veldig gøy gjennom hele konserten, og det humres godt og headbanges av festivalgåere i alle fasonger og aldre på låter som “Fat Girl” og “Asian Hooker”.

Underholdningsverdien er utvilsomt høy på Steel Panther konsert, og det ble et artig avbrekk fra andre blodseriøse innslag på årets festival. Likevel kan man ikke si at konserten ble et av festivalens største høydepunkter.