Foto: Terje Dokken

Seks minutter før skjemaet gikk Jerry Cantrell på scenen og dro i gang settet. Etter en helt grei åpning, fikk han virkelig satt fingrene i det mer saftige materialet med Them Bones fra Alice In Chains’ klassiker Dirt.

Man har ikke lyst til å være “den personen” når man skriver om profiler fra legendariske band som satser solo. Samtidig er det vanskelig å komme utenom at Cantrells egne låter ikke når helt opp til det han var med på å skape i Alice In Chains.

Det ble ekstra tydelig i et festivalkonsertformat, hvor man har begrenset med tid til å bygge opp stemning og variasjon. En god miks av gammelt, nytt og publikumsfavoritter er essensielt – og hvis du ønsker å dykke dypt eller fokusere på nytt materiale, passer det bedre på en klubbscene.

To tredjedeler av settet var hentet fra soloskivene Brighten og I Want Blood, med bare én låt hver fra resten av solokatalogen. Resten var Alice In Chains, og det var da responsen i publikum virkelig tok seg opp.

Alice In Chains er kjent for tunge, nedstemte riff, uvanlige taktarter og mørke temaer – ofte fremført i tette vokalharmonier. Greg Puciato gjorde en god jobb som medvokalist, men det var først når de hentet fram Chains-låtene at konserten løftet seg.

«Hvorfor så seriøse?» spurte Cantrell med et glimt i øyet. Men uansett hvor legendarisk han er som riffmaker og gitarist, var det ikke alt som tente gnisten hos publikum. Soloene satt som de skulle, og melodiene kunne fortsatt gi frysninger – men det lå likevel et savn i lufta.

Med Would og Rooster på plass, fikk vi servert noen av karrierens aller største høydepunkter. Men selv med stødig kontroll over gitaren, ble konserten en litt ujevn reise – der toppen var høy, men kurvene litt for lange.