Foto: Terje Dokken
Legendariske Megadeth inntok Ekebergsletta lørdag kveld til stor jubel og forventning for norske festivalgåere. Metalhuer i alle aldre hadde samlet seg rundt hovedscenen for å oppleve et av tidenes mest anerkjente og respekterte metallband, og en av de mest ikoniske metalgitaristene gjennom tidene.Men gårsdagens konsert ble dessverre en litt underveldende og ujevn opplevelse. Det drøye timelange settet bød på overraskende få gullkorn, og en litt slapp Dave Mustaine som virket direkte uinteressert i å være der for mesteparten av konserten, til tross for et ellevilt publikum som likevel koste seg.
Uten oppbygning eller forvarsel smeller konserten i gang med klassikeren “Hangar 18”, en av bandets aller beste låter fra signaturplata Rust in Peace. Bandet bykster ut på scenen allerede godt i gang med den ikoniske introen, til stor jubel og headbanging fra publikum.
Foto: Terje Dokken
Men låta treffer ikke helt som man håper på. Det spilles litt slapt og hengslete på de mange gitarriffene, og entusiasmen på scenen er langt fra hva det bør være. Dave Mustaines notorisk slappe vokal gjør også lite for å engasjere, og det er ikke lett å få med seg ordene som kommer ut. Til å være en av bandets aller beste låter, sitter det dessverre ikke helt som det skal.
De neste par låtene blir heller ingen høydare. Bandet fyrer videre med “Dread and the Fugitive Mind” og den bitre “Angry Again”, hvor det strammes betydelig inn musikalsk med presise riff, harde trommerytmer og deilig soloing fra Mustaine og co-lead gitarist Teemu Mäntysaari. Likevel er det vanskelig å bli altfor revet med på to låter som ikke akkurat er bandet på sitt beste.
For med så mange energiske og tidløse metalklassikere i katalogen sin, var det kjipt å oppdage hvor mye av spilletiden som skulle dedikeres til halvgode poprock låter fra bandets kjedeligste plater fra 90- og tidlig 2000-tallet. Jeg har ennå til gode å møte noen som drar på Megadethkonsert i håp om å høre låter som “Angry Again”, “She-Wolf” og “Trust”. Umerkverdige og kjedelige låter som har vært regelmessige innslag på bandets setlister i tiår på dette punktet, men mest av alt okkupert verdifull spilletid hvor man heller vil høre andre låter.
Foto: Terje Dokken
Vi blir også servert hele fire sanger fra albumet Countdown to Extinction, som var blant bandets største suksesser kommersielt. Det betyr ikke nødvendigvis at den er blant det beste musikalt. Det er vanskelig å bli for engasjert av innslag som “Skin o’ My Teeth” og tittelsporet “Countdown to Extinction”, som jo er solide låter men ikke veldig spennende å høre live. Klassikeren “Sweating Bullets” er en betraktelig mer underholdende affære, men også her føles det hakket slappere levert enn for bare tre år siden da bandet sist spilte på Sentrum Scene.
Saken hjelpes heller ikke av at Dave Mustaine er et ukarismatisk sort hull under mesteparten av konserten. Han har nærmest null nærvær på scenen eller kontakt med publikum, og ser så vidt opp fra gitaren gjennom det nesten timelange settet. På sekundet låtene er ferdigspilt, forsvinner han og bandet ut backstage med en og annen “thank you” mumlet inn i mikrofonen på veien. Man drar ikke akkurat på Megadethkonsert for å se bombastiske og teatralske sceneshow, men litt mer engasjement fra scenen hadde ikke skadet noen.
Konserten er derimot ikke helt uten høydepunkter. De siste 25 minuttene står i stor kontrast til opplevelsen frem til det punktet, og føles nesten som en separat konsertopplevelse. Klassikeren “Tornado of Souls” puster nytt liv inn i bandet, og det spilles stramt på de mektige riffene og den ikoniske soloen. Den relativt ferske låta “We’ll Be Back” smeller også overraskende sterkt, og viser hvor hardt Megadeth kan levere på sitt beste.
Foto: Terje Dokken
Til slutt blir vi servert tre av Megadeths mest ikoniske låter med merkbart mer entusiasme fra Dave og bandet. “Peace Sells” kommer galloperende inn, og skaper den største moshpiten hittil i konserten. “Symphony of Destruction” får hele fremsiden av publikum til å rope “MEGADETH!” med på det ikoniske riffet.
Men den største godbiten kommer helt til slutt. Fantastiske “Holy Wars… The Punishment Due” er kanskje tidenes beste metallåt, og det var ingen tvil om hvorfor nå heller. Fra start til slutt var publikum i fyr og flamme, og de intrikate trommefillsene og elleville soloene fremføres upåklagelig av bandet på scenen som virkelig har kommet til live. Et av festivalens største høydepunkter, uten tvil.
Gårsdagens konsert ble en todelt opplevelse, med noe av det kjedeligste man har sett på Tons of Rock i år etterfulgt av en forrykende finale som virkelig leverte. Avslutningsvis forteller Dave Mustaine at han gleder seg til å komme tilbake til Norge. Vi gleder oss til å se metallegendene neste gang, og håper at de kan levere like godt som det vi vet de er kapable til.
