Foto: Terje Dokken
Avenged Sevenfold ga jernet på Ekebergsletta lørdag kveld, og serverte en hardtslående og dynamisk finale på festivalen som leverte over all forventning.
California-bandet var umulig å komme utenom på 2000- og tidlig 2010-tallet, og dominerte den globale metalsfæren i begynnelsen av streaming-eraen med sine smittsomt catchy og melodiøse metallåter. Sanger som “Bat Country”, “Nightmare” og “Hail to The King” var ikke å slippe unna, og stødige innslag på rock- og metalradioer verden over.
Nå 25 år (!) inn i karrieren sin, står bandet klare til å avslutte Tons of Rock 2025 til en hærskare av norske metallhuer på Ekebergsletta. Og for en avslutning det skulle bli.
Foto: Terje Dokken
For oss relativt unge metallfans som hadde ungdomsåra på 2000- og tidlig 2010-tallet, var Avenged Sevenfold det bandet som alle likte, men ingen snakket altfor høyt om. De var liksom ikke kule nok, ikke det helt store, ikke “ekte metall”. Jeg husker godt da kompisen brant opp A7X T-skjorta etter nylig å ha oppdaget råere band som Slayer, Death og Cannibal Corpse, og erklærte at Avenged Sevenfold bare var pjuskete Metallica-etterlignere som man ikke skulle bry seg med.
I år er de også en av flere headlinere som har fått hardbarka metallfans fyrt opp. ‘Ække ordntli metall’, sies det. Men i likhet med Kaizers, Muse og Green Day, klarte Avenged Sevenfold også å rettferdiggjøre festivalbookingen sin med kanskje den beste avslutningskonserten vi har sett på årets festival.
Foto: Terje Dokken
Gårsdagens konsert var en balansert miks av gamle og nye låter med materiell hentet fra 20 år verdt med albumutgivelser. Konserten åpnes sterkt med den punkete “Game Over” og fargerike “Mattel”, to av totalt fire låter som spilles fra bandets overraskende eksperimentelle comeback-plate Life is But a Dream… fra 2023.
Som en i utgangspunktet moderat og nå avdanket A7X-fan hadde jeg begrenset kjennskap til bandets nyere materiale, og var nokså skeptisk til hvordan disse nye låtene skulle utarte seg. Men innslagene hentet fra den nyeste plata ble blant konsertens største høydepunkter. De fargerike låtene viste en ny side av bandet, og beviste at de fremdeles har rom for å eksperimentere og utvikle seg som band.
Foto: Terje Dokken
Men de etablerte storlåtene traff også særdeles godt. Det ble ellevill allsang og folksomt på håndbølgene under energiske “Bat Country”, som virkelig er bandet på sitt beste. “Afterlife” ble også en formidabel publikumshit, og spilles helt perfekt av bandet. Til og med Metallica-pastisjen “Buried Alive” treffer usedvanlig godt, og høres bedre ut enn på plate.
En av konsertens største høydepunkt er den klokkerene gitarspillingen til Synyster Gates. Med upåklagelig teknikk og en av de beste gitartonene i moderne metall leverer han plettfrie, uanstrengte soloer på samtlige av låtene. Han synger ikke like godt som han spiller på de rolige partiene i “Bat Country”, men han er likevel en fryd å oppleve live.
Foto: Terje Dokken
I andre halvdel av konserten finner vi de aller største høydepunktene for kvelden. Man ble transportert rett tilbake på gutterommet da “Not Ready to Die”, låta skrevet til Call of Duty: Black Ops, ble spilt. Den hardtslående “Unholy Confessions” får ekstra fart i moshpiten, og det hives rundt seg av flere generasjoner med spinnville metalhuer langs hele fronten av scenen.
På tampen av konserten blir vi blåst avgårde av den episke “Cosmic”, som utvilsomt er en av bandets beste låter i nyere tid. Den aller største godbiten kommer helt til slutt, når den makabre, teatralske metaloperaen “A Little Piece of Heaven” får publikum til å brøle med på hver strofe av den åtte minutter lange låta. Et av de største høydepunktene på hele festivalen.
Foto: Terje Dokken
Konserten rundes av med at bandets grusomme cover av Beach Boys klassikeren “God Only Knows” spilles over anlegget. Stemningen er for bra og låta for god til at dette ødelegger på noen måte, men de kunne fint heller kjørt på med originalen for å få samme eller bedre effekt.
Bandet klarer derimot ikke å holde hele Ekebergsletta engasjert under gårsdagens konsert. Mange benyttet sjansen til å dra allerede halvveis inn i settet, da de største låtene “Hail to the King” og “Nightmare” allerede var blitt spilt. Det skal nok anerkjennes at konserten unektelig var mindre fengende for festivalgåere uten særlig forhold til bandet fra før av.
Likevel leverte Avenged Sevenfold en knallbra konsert som ble en fullverdig og særdeles underholdende finale på årets Tons of Rock. Med en bunnsolid setliste og spesielt sterkt liveshow fra bandet ble konserten en av de beste opplevelsene på årets festival, og en overraskende nostalgisk opplevelse for undertegnede.
