Foto: Terje Dokken
Punkrock pionerene The Damned inntok Moonlight scene på Tons of Rock lørdag kveld med et solid utvalg låter fra deres langstrakte og kreative karriere.
Britene var en av de tidligste spillerne på banen i den britiske punkrock-scenen, med første singelen “New Rose” og debutalbumet Damned Damned Damned som to av de aller første punkutgivelsene i Storbritannia i 1976 og 77. De er også å regne som en av de første Gothrock bandene, og var med plater som Strawberries og The Black album (hele elleve år før Metallica!) med å forme sjangeren slik vi kjenner den i dag.
Til tross for en banebrytende og kreativ karriere, var nok ikke London-bandet blant de største trekkplasterne på Tons of Rock i år. Et halvfullt sirkustelt sto klare for å se rockerne i aksjon, med et hovedsakelig eldre klientell med musikkentusiaster som ikke ble den mest livlige crowden å se på årets festival.
Men de som møtte opp fikk derimot oppleve en levende og underholdende konsert fra punk-legendene. Med låter hentet fra flere av bandets beste utgivelser samt et par interessante coverlåter, var det 50 minutter lange settet en gøyal og fargerik opplevelse med flere sterke høydepunkter.
Det blir en solid start på konserten når de to første låtene fra Machine Gun Etiquette, “Love song” og tittelsporet “Machine Gun Etiquette”, sparker igang konserten. Stilige “History of the World, Pt. 1” leverer dansbar stemning og delvis allsang i det noe spredte publikumet.
Flere av de beste innslagene kommer mot andre halvdel av konserten, hvor tre sterke låter fra den ikoniske debutplata spilles. “Fan Club” og “New Rose” blir solide punkslagere levert godt av bandet, med spesielt godt gitararbeid fra den distinktive gitaristen Captain Sensible. Konsertens største høydepunkt ble den energiske låta “Neat Neat Neat”, bandets beste låt som leveres med smittsom energi som fikk publikum godt fyrt opp.
Vi tar også turen innom 60-tallet for å høre to psykedeliske låter som bandet selv har trukket mye inspirasjon fra i sin karriere. Barry Ryans fargerike “Eloise” er en av 60-tallets villeste listetoppere, og en av tiårets gjemte perler. The Damneds versjon av låta er underholdende, men klarer ikke helt å kapre magien i originalen.
Det samme gjelder Jeffersons Airplanes ikoniske “White Rabbit”, som bandet spiller mot slutten av konserten. Låta begynner ganske sterkt og spilles godt av bandet, men vokalist Dave Vanian detter helt ut på andre halvdel av låta som dessverre resulterer i en dvask finale.
Vi får derimot servert en av bandets beste godbiter helt til slutt, med atmosfæriske “Smash it Up (part 1 & 2)”. Låta treffer godt, og får litt ekstra liv i publikum som for det meste har holdt seg relativt rolig under mesteparten av konserten.
Alt i alt var The Damneds innslag på Tons of Rock en underholdende, men noe tam fornøyelse. Det merkes at bandet ikke har samme energi som i storhetstiden, og man kan lure på om konserten kunne blitt like elektrisk som Sex Pistols med noen som Frank Carter i spissen. Likevel skal det sies at punkpionerene leverte.
