Mobilfoto: Lars-Ove Håhjem


Endelig var dagen her, den dagen alle Oasis-fans hadde håpet skulle komme helt siden bandet gikk fra hverandre i 2009, men som de aldri helt hadde trodd faktisk ville skje før lanseringen om en comebackturné på utvalgte steder kom i august i fjor (les Jon Aaltons fabelaktige bakgrunnsintroduksjon her). Første (og andre) konsert skulle holdes i Cardiff og tilfeldighetene gjorde at det var til den aller første gjenforeningskonserten vi fikk billetter til.

Helt fra vi ankom Storbritannia to dager før konserten la vi merke til at denne begivenheten ville ikke gå stille i dørene, her skulle det markeres, og omtrent hvor enn man gikk så var det Oasis på høytalerne, Oasis-bøker i front hos bokhandlerne og Oasis t-skjorter til salgs på alle mulige slags utsalgssteder. I Cardiff yret det av liv blant musikkelskere i alle aldre, for øvrig først fra en haug av mørkkledde metalheads, i og med at et gjenforent Slayer hadde tatt med seg Anthrax, Amon Amarth, Mastodon og Hatesphere og spilte i Cardiff dagen før Oasis (skulle gjerne vært der også, men det ble ikke denne gangen), deretter var det Oasis t-skjorter, bøttehatter og allsang på hvert hjørne som dominerte. Og for en kveld det skulle bli!

Dørene til stadion åpnet kl 17 og første oppvarmingsband, Liverpool-bandet Cast, gikk på scenen kl 18. Bandet var en del av britpop-bølgen som oppsto på 90-tallet og har gitt ut flere gode låter og de fleste av dem ble spilt i løpet av de cirka 30 minuttene bandet hadde til rådighet. Deriblant Sandstorm, Guiding Star og Walkaway, der sistnevnte ble dedikert til fotballspilleren Diogo Jota som mistet livet dagen før konserten.

Richard Ashcroft kom på scenen kl 19, som andre oppvarmingsartist, og satte sporenstreks i gang med The Verve-klassikeren Sonnet. Settet hans besto hovedsakelig av The Verve-klassikere, bl.a. The Drugs Don’t Work og Lucky Man, i tillegg til noen sololåter (A Song For The Lovers og Break The Night With Colour) før det hele endte i en ellevill avslutning med nasjonal-skatten Bitter Sweet Symphony.

Presis 20:15 ble det liv i storskjermene ved scenen, introvideoen startet og et fullsatt Principality Stadium i Cardiff gikk bananas. En helt enorm, elektrisk stemning i det det ble sagt «this is not a drill» og introen Fuckin’ in the bushes startet og like etter entret Oasis scenen. Brødrene Liam og Noel gikk sammen, Liam med armen over skulderen til Noel og nå var de endelig tilbake på en scene, sammen.



Selvsagt skulle det være Hello som satte i gang denne historiske gjenforeningskonserten, til ellevill jubel, med tekstlinjene «Hello (it’s good to be back)». Rundt meg sto voksne menn og kvinner og gråt, tårene trillet og dem klemte på sidemannen og sang med for full hals. Og både tårene og allsangen var kommet for å bli, jeg tror det var først på låt fem eller seks mannen ved siden av meg sluttet å tørke tårer.

Acquiesce fulgte etter Hello, før det gikk videre til Morning Glory og Some Might Say. En fantastisk start fra et spillesugent og skjerpet Oasis. Allerede tidlig var det tydelig at bandet hadde tatt denne gjenforeningen dønn seriøst og lagt sin sjel inn i arbeidet med at dette skulle bli best mulig.

Etter femte låt ba Liam alle i publikum om å snu seg rundt, med ryggen mot scenen og ha armene på skuldrene til sidemannen mens man skulle begynne å gynge/hoppe i lag, for deretter snu seg rundt i ekstase til Cigarettes & Alcohol.

Vel halvveis i konserten, etter en voldsom energisk start, var det tid for å roe det litt ned. Liam tok seg en pause og Noel tok føringen med Talk Tonight, Half the World Away (inkludert blåsere på scenen) og Little by Little. Med Liam tilbake på scene kom først D’You Know What I Mean? før allsangen nådde helt nye høyder under Stand By Me.

Mot slutten av hovedsettet var det tid for fan-favoritten Live Forever og med påfølgende nye gåsehud-øyeblikk. Mange nye tårer og enorm jubel kom da Oasis hyllet Diogo Jota på storskjermen mot slutten av låten. Som seg hør og bør avsluttet Oasis med Rock ‘n’ Roll Star, for det er jo akkurat det dem var denne kvelden, samt alle andre dager…Oasis er skikkelige rockestjerner!



Dog kunne man ikke gi seg med dette, det var jo alt for mange låter man ville høre som fortsatt ikke var spilt. Tilbake på scenen kom Noel og resten av bandet og fremførte The Masterplan før publikum tok helt over på Don’t Look Back In Anger. Her var det gåsehud i fem strake minutter. Etter dette kom også Liam tilbake på scenen og sang Wonderwall før det hele, etter to timer med ekstase, ebbet ut i fantastiske Champagne Supernova og et brødrepar som klemte hverandre på scenen foran et sted mellom 60 og 70 tusen publikummere.

Etter endt konsert kunne man ikke føle og tenke annet enn at det man her hadde opplevd var av historisk karakter. Ikke bare en begivenhet som hadde foregått for de i Cardiff, Wales, men en global begivenhet. Vi hadde tatt turen fra Norge, andre fra Sverige, noen fra Skottland eller andre deler av Storbritannia, fra USA og Mexico, jeg så noen gå rundt med det peruanske flagget, andre sa at dem var fra Japan og noen hadde tatt turen fra Sør-Korea, samt flere andre europeiske land. Det var barn, voksne og eldre, både kvinner og menn. Hele verden var til stede for å få med seg comebacket til Oasis. Gledelig var det da at Oasis briljerte som dem gjorde i comebacket, det fantes ikke noe å sette fingeren på, selv om man kanskje ble litt fanget og farget av begivenheten.

Det har blitt sagt at denne runden med konserter Oasis har i 2025 er de eneste dem skal ha, men hvis det viser seg at dette ikke stemmer, så er det bare å krysse fingrer for at bandet vil besøke Norge igjen. Det er verdt det!