Foto: Øyafestivalen / Helge Brekke



Jeg har akkurat levd og dødd i moshpit på Honningbarna-konsert. To tilstander side om side.
Herregud for et liveband.

I låta «Amor Fati» fra nyeste album Soft Spot synger vokalist Edvard Valberg om mareritt om å bli sitt eget coverband. Ingen fare. Honningbarna anno 2025 er fortsatt relevante i norsk rock med både Animorphs fra 2022 og nyeste album. Når i tillegg Anthony Fantano trykker bandet til sitt bryst og gir dem anerkjennelse internasjonalt, er det bare å kjøre på med det nye materialet.

Det sitrer i kroppen når det lades opp til kamp med åpningssporet «Alt går over, noe varer», før vi kastes rett inn i «Schäfer». Kaoset er i gang og her er det bare å henge med. Allerede under tredje låt, med den catchy «Festen som ingen stopper», flyter Valberg i publikum. Det blir langt ifra den siste gangen, verken for ham, andre bandmedlemmer eller publikum.
Når sarkastiske «æ æ en glad fyr» fra bandets kanskje aller tøffeste låt, «Avanti», insisterer på allsang fra publikum, er stemninga i taket.

Men det er noe som ikke sitter. Og det er ikke bandets skyld.

Gitarriffene i «Avanti» er et av høydepunktene i låta – men på Sirkus-scenen på Øya denne kvelden forsvinner dessverre mye av lyddetaljene oppi en grøt. Det skal visstnok ikke være den enkleste oppgaven for en lydtekniker å skru rockemusikk på denne scenen og det er synd at det er noe som merkes hele konserten gjennom. Vokal i lavere leier er vanskelig å tyde, den nevnte gitaren hører man stort sett kun hint av, mens bassen ofte blir liggende som en drone i lydbildet. Resultatet blir at helheten ikke oppleves like dynamisk som den kunne.

Samtidig drukner ordene i partiene mellom låtene, hvor fans har spilt inn sine egne versjoner i samme stil som på låta «Alt går over, noe varer». Det blir av og til vanskelig å høre hva som blir sagt, og da forsvinner litt av effekten.

Heldigvis tas mye av dette igjen på ren energi.

Honningbarna er svært rutinerte og «Fri Palestina» fra 2011 har aldri vært mer relevant enn denne kvelden. Før låta nevner også vokalist Valberg elefanten i rommet – at denne konflikten har nådd helt inn til denne scenen. Et lite hint om kontroversen rundt Øyafestivalen i år. Å rope «Fri Palestina», med fans som dras opp på scenen, føles riktig og smått rebelsk tatt omstendighetene rundt festivalen i betraktning.

Utover konserten får vi allsangvennlige «Det kommer til meg», industrielle «Heute ist mein tag», aggressiv «Rød bic» og en av de roligere låtene fra Soft Spot, «Ditt hjertes Hizbolla». Sistnevnte skal i hvert fall i utgangspunktet være roligere, men det er noe med lyden som gjør at mye høres hardt og udynamisk ut. Det gjør at konserten ikke når helt opp der den kunne vært – til tross for at Edvard Valberg leverer verdensklasse, både vokalt og som frontfigur. Bandet spiller kanontight, med trommer som løper som maskingevær gjennom låtene. Det hele blir et maskineri som holder kaoset som går som konstante bølger gjennom fronten av publikum under kontroll, med smil fra scenen og engasjement.

Til slutt får vi en liten encore i form av «Åh bliss». Det smiles fra scenen og etter utallige stagedives, store circle pits og brutal knuffing er det deilig å kjenne på å leve.

Dette er første gang jeg ser Honningbarna live. Garantert ikke siste.

Med to sterke album på rad og en liveenergi i særklasse, har de fortsatt mye å gi.
Hvis lyden sitter bedre neste gang, kan det bli magisk. Men selv med lydproblemer gjorde bandet valget mellom sørlandsraseri og Charli xcx angerfritt. Det føltes godt å velge kaos når Honningbarna holder oss i så gode hender.