Foto: Øyafestivalen / Mathias Ertnaes



Ganske kort tid før jeg skulle på Øya ble jeg tipset om at Kelly Lee Owens var verdt å få med seg, og da de første basstonene fra «Dreamstate» dundret ut over området, skjønte jeg at dette var et godt tips.

Herfra og ut er vi på en elektronisk reise, midt på dagen, med en energisk artist som står mellom to synther og bak en mikrofon.
Hun veksler mellom å skru lyder og synge, hele tiden med det krøllete hodet kastet fra side til side. Energien er enormt smittende og det er bare å la seg rive med.

Vi går fra førstnevnte «Dreamstate» til nydelige «Dark Angel» og allerede på låt 2 har frysningene kommet. Musikken oser av kreativt overskudd og bygger seg perfekt videre til klimaks som treffer riktig målgruppe rett i sjela.

Artisten sier minimalt mellom låtene, men på en konsert som dette gjør det ikke mye. Låtene følger stort sett heller ikke den strukturen med refreng og tekst. Det er mye repeterende tekstlinjer, som "feels so good to be alone" i låta «Night», som bygger seg drømmende opp og lander i et mørkt klimaks. Det føles som en frihetsfest, hvor indre styrke feires, og fraværet av både forklaringer og tekst gjør at man kan legge egne tolkninger over det meste.

Vokalen blir stort sett brukt mer som en effekt, plassert bak i lydbildet, over tunge beats. Rytmen pulserer, publikum blir mer og mer medrevet og enkeltpersoner står etter hvert og danser i sin egen verden.

Underveis er vi innom en original coverversjon av Radioheads «Weird Fishes/Arpeggi», som oppleves mer som et morsomt tilskudd enn noe minneverdig.

«Love You Got» blir derimot et fint høydepunkt, hvor Kelly Lee Owens insisterer på at publikum løfter armene, og får innfridd ønsket sitt. Linja «Wanting pure euphoria» er en gjenganger gjennom konserten, og selv om et norsk publikum midt på dagen kanskje ikke er det enkleste å få til å miste seg selv i ekstase, så er dette noe av det nærmeste du kommer. Det slår meg at dette på en nattklubb, eller som en kveldskonsert, kanskje hadde vært i et rettere element, men det er litt deilig å oppleve det på dagen også.

De tre siste låtene skrur opp klubbfølelsen med pulserende basslyd, leking med taktarter og deilige synthdetaljer. Energien fra scenen avtar aldri og et "Oslooo!" i ny og ne sørger for en kontakt midt i all dansinga. Konserten har kommet inn i en god rytme og jeg tar meg selv i å lukke øynene for å ta inn all lyd. Deilig.

Artisten går smilende av scenen til en synth som henger, før det blir stille.

Personlig har jeg lyst på mer, gjerne på en intim konsertscene neste gang, hvor lyd og lys kan samarbeide enda bedre.

Men fram til den tid kommer jeg til å ha fjorårets album Dreamstate på ørene og kjenne på litt av den euforien Kelly Lee Owens fremmanet på Øya.