Foto: Øyafestivalen - Johannes Granseth
MJ Lenderman har de siste årene blitt en slags ledestjerne for den nye alternative country/americana-scenen i USA. Han, Waxahatchee (som han har samarbeidet med) og bandet Wednesday (som han var/er med i – og spilte på Øya for et par år tilbake), har vekket til live lyden og produksjonen fra alternativ countryen på midten av nittitallet. Det ser ikke ut til at denne statusen affiserer mannen nevneverdig.
Som en Bob Dylan, anno 1966, med rufsete hår og svarte solbriller entrer han og bandet hans, The Wind, scenen allerede fem minutter før tiden og går rett på sak, Lyden sitter som en kule umiddelbart og det solide og tette kompet gir masse rom for gitarene til MJ Lenderman og gitarist Jon Samuels. Spesielt gitarlyden til Lenderman er ekstremt lett gjenkjennelig der den ligger et sted mellom Neil Young og J. Mascis. Helt nydelig.
Jeg snakker ofte om låter, og det som gjør at MJ Lenderman skinner akkurat litt sterkere enn de fleste andre i denne sjangeren er nettopp det. Han har låter. Ekstremt gode låter. Ikke nødvendigvis teksttunge, men med smarte og svært gode tekster. Tekster som ofte sier mye mellom linjene. Formidlingsevnen er eksepsjonell til tross for at han hele konserten har en slags kul distanse. Eller er han bare beskjeden? Det gjør uansett ingenting, han når ut med sangene. Wristwatch og She’s Leaving You fra fjorårets mesterverk av et album, Manning Fireworks, er allerede for klassikere å regne i min bok. Førstnevnte ble kanskje levert i en litt småslapp versjon denne kvelden, men låtens kvaliteter gjør at det blir en innertier uansett. She's Leaving You is as good as it gets, som de sier på nynorsk.
Hele MJ Lenderman er en slags slackerens revansje. Du vet, de som alltid var litt utenfor på skolen – og nå kommer revansjen gjennom disse ekstremt gode låtene med sitt skjeve blikk på verden.
Ugubbete gubbemusikk?
En jeg kjenner som sto noen rader foran meg sang med på alle låtene, og han er en generasjon yngre enn meg. Det bare viser appellen til denne musikken. Den treffer betydelig bredere enn man først skulle tro. Høydepunktene sto i kø med låter som You Don’t Know the Shape I’m In, Toontown, Bark at the Moon (kunne kanskje droppet den lange outroen på denne, selv om den er stemningsfull) og ikke minst den avsluttende Knockin’. De kunne helt sikkert fortsatt i hvert fall en time til uten at noen hadde vært lei seg for det.
Jeg tror alle som var på denne konserten koste seg minst like mye som meg. Måtte de snart komme tilbake for en klubbgig.
