Foto: Terje Dokken
Norske Pom Poko spiller stakkato artrock med mye energi. En litt forsinka anmelder blir møtt med en låt der fuzzvegger og vokal veksler om hovedrollen. Vokalisten ville ikke vunnet Idol, men til energisk rock funker den fint. De går over til en låt som er rolig indiepop med litt quirky gitar. Det er litt uvante harmonier her, men det funker. Også her får gitaren utbrudd, men ikke så voldsomt som forrige.
En i utgangspunktet midtempo låt tar helt av mot slutten etter både trommer og gitar har en liten solo.Singelen Like A Lady er et høydepunkt i konserten. Den har en ergi som minner veldig om bølgen med rrriot-girrls for ca 25 år siden. Tøff, rar og fengende låt. Det er godt gjort å være alle tre på en gang. Det går rett over i en frisk låt som kan minne om Yeah Yeah Yeahs.
Det gliset mellom låtene forteller oss at vokalisten digger å være her, og responsen publikum gir bandet. Avslutningslåta er en blanding av flere typer indierock, slik at de får et helt eget, stakkato og rare lydbilde. Det låter litt sprøtt og jeg liker det. Låta avslutter i et kakafoni og går rett over i siste låt. Denne er lystig, med lalala-refreng. Det er futt i denne også. Et fuzzete gitarriff og en trommeutblåsning først, og etter et rolig vers, støyete fuzzgalskap. Denne er gøyal og fengende. Det kan i grunnen oppsummere konserten til Pop Poko, gøyal og fengende.
