Foto: Øyafestivalen - Ihnebilder
Cymande er det beste bandet du ikke visste at du kanskje allerede har hørt masse. Cymande ble dannet tidlig på syttitallet i Brixton i London av barn av immigranter. Ingen i England ville høre denne musikken, og de ble signert på den amerikanske labelen Janus Records. De ble invitert over til USA for å turnere med Al Green, og oppnådde ganske stor suksess i USA. Hjemme i England skjedde det ingenting og bandet ble lagt ned i 1974. De gjorde comeback i 2014 og har mer eller mindre turnert årlig siden.
Det er et spillesugent og tent band som entrer Amfiet denne ettermiddagen, og de skaper umiddelbart stemning. Det er umulig å stå stille. De kan fortsatt sakene sine disse gamle karene. Det er så funky, sløyt og deilig.
Og så kommer de, på rekke og rad, sangene du kanskje ikke har hørt – men likevel i hvert fall hørt deler av. Getting it Back, Dove, (samplet av The Fugees, Wu-Tang Clan og EPMD for å nevne noen) og så selve juvelen, Bra, låta med et brekk som satte discoene i fyr og flamme i New York på syttitallet. Samplet av blant annet De La Soul og Gang Starr er den også. Om det funker på stive nordmenn i ettermiddagssola? Gjett om. Definitivt «curing Norwegian stiffness» denne gjengen her altså.
Det blir ikke dårligere stemning av Brothers on the Slide eller avsluttende The Message heller, med sin messing om at «music is the message and the message is music».
Dette er akkurat en sånn konsert man trenger på en festival. Smilene på bandet var minst like store som de var hos publikum.
Likte du konserten? Anbefaler også en titt på den flotte dokumentaren om bandet som kom for noen år siden.
