Foto: Terje Dokken

19 år etter Norwegian Wood-besøket på Hard Candy kom Counting Crows tilbake til Norge i 2022 med Butter Miracle, Suite One. Det ble en maktdemonstrasjon der 90-tallet føltes nært og friskt, ikke minst på grunn av at frontfiguren leverte helt glimrende.

Med det var forventningene skrudd opp før Counting Crows sitt andre besøk på relativt kort tid i hovedstaden. Da ble dessverre inntrykket litt annet.

De er tidlig i Europa-turneen sin, men 61-åringen Adam Duritz virket småsliten allerede i åpningen på Sentrum Scene torsdag. Vokalen hans var skrudd langt ned i miksen, og "Spaceman In Tulsa" og "Hard Candy" rullet forbi uten at vi helt visste hva han holdt på med der oppe.



På "Mr. Jones" ljomet allsangen over hele Sentrum Scene slik vi husker den på plata, men Adam Duritz holdt på med noe helt annet. Som han ikke var helt tilstede i sin egen låt, men bare freestylet seg gjennom - halvpratende og urytmisk. Er han lei? Var han sliten? Eller kjenner han på et så stort behov for å formidle dette så voldsomt annerledes som godt voksen enn som sulten 29-åring da plata kom ut?

Tenk om Bruce Springsteen hadde gjort det samme på "Thunder Road"!

Han virket mer påskrudd når det var nye låter på bordet, men da var publikum mer avskrudd igjen så klart. Å se et 90-tallsband er jo nostalgi, uansett hvor mye ferskvare de har på menyen. Men låter som "Virginia Through The Rain" innledningsvis og "Boxcars" som kom en del senere var bedre enn "With Love, From A-Z" som kom midtveis. Men vi er likevel glade for at Counting Crows har nytt materiale ute, etter magre år og sporadiske utgivelser uten de helt store momentumene litt for lenge nå.



Duritz kvikna til litt etter hvert, og både "Miami" og ikke minst den, i iallefall i disse ørene, fineste balladen deres "Colorblind" var flotte. Og selv om stemmen var litt under pari, var han likevel pratsom og i godt humør og hadde godt grep om publikumet, i hvert fall mellom låtene.

Da vi nærmet oss slutten, fikk vi en lang og gnistrende "Round Here", selv om starten her også var preget av litt alternative løsninger på vokalfronten. Men det har skjedd så mange ganger før når Adam Duritz har gått inn i full forteller-modus og det melodiøse har blitt plassert i baksetet.

Det ble en slags fest til slutt på Sentrum Scene, selv med et totalt sett litt småskuffet publikum. "Rain King" er alltid en nytelse, og når "Hangingaround" også kom midt i ekstranummersettet var det god bevegelse i ølbegerne blant de oppmøtte.

Men når lyset kom på, og folk var på vei ut var det med litt stivere smil enn et samlet amfiteater hadde etter samme gjengen sto på samme scene sist.

Det går det ikke an å komme bort fra.