Mobilfoto: Odd Inge Rand
Come On Feel med The Lemonheads fra 1993. En av disse klassikerne fra 90-tallet vi ikke klarer å legge bort, sammen med It´s A Shame About Ray fra året før.
Å få høre den spilt i sin helhet av opphavsmannen Evan Dando (58) drøye 30 år etter var så perfekt på papiret. Spesielt når man snoket litt på nettet og fikk se setlisten forøvrig inneholde favoritter fra …Ray og en del annet nostalgisk gull.
Men det skulle ikke bli sånn. For Evan Dando ødela hele det klassiske albumet sitt før det skulle bli enda verre foran et utsolgt John Dee lørdag kveld.
Han burde aldri ha gått på den scenen, og man burde bli overrasket om han faktisk gjør det på kveldens ekstrakonsert, søndag.
Om han var rusa, full eller ga fullstendig faen vites ikke. Det så mest ut som en kombinasjon. Det var grunn til å bli bekymra allerede før første låt. Han kom ut, slet med å få lyd i en eller annen effektboks med mikrofon og mye tull foran et John Dee som så ut som et spørsmålstegn.
Så ødela han låtene vi elsker på rad og rekke. «The Great Big No», «Into Your Arms», «It’s About Time»…. For en åpning det kunne ha vært, men vi var sjokkskadet, skuffa og spørrende. Hva skjer, og hvordan skulle dette ende?
Han sa lite på veien gjennom Come On Feel-avdelingen, men etterhvert sa han det som ga mest mening gjennom kvelden:
«We´re not the most professional band in the world». Snakk for deg selv, Evan. Og så… «I always lose my voice cause I don’t sleep. Sleep is only small slices of death». Eller noe sånt.
«Down About It» kunne med nød passere. Men i en konsert som kunne vært sånn midt på treet, ville den låta trukket ned. «Big Gay Heart» og ikke minst perlen «Paid To Smile» var bare trist, og da han og bassist byttet instrumenter på «Style» ble det bare enda verre. De fikk rotet seg tilbake til det opprinnelige oppsettet på «Rest Assured» men så gikk det videre nedoverbakke etterhvert som Come On Feel-avdelingen nærmet seg slutten.
Kompet, et kompetent og disiplinert et sådann, gikk av før konsertens definitive bunnpunkt åpenbarte seg i en soloavdeling. Kudos til de for å reise rundt med et sånt vrak som dette.
Først gikk han bak trommene og sang og holdt på med noe greier. Om det var eget, coverlåter eller improvisasjon var neimen ikke lett å plukke opp. Så gikk han bestemt fra trommesettet, over gjerdet og ned til publikum og sang noe acapella som bare de fremste i salen fikk med seg.
Turen gikk videre til pianoet der han lurte på om folk ville høre en litt mer jazza låt, før han klimpret vilkårlig over klaviaturet på forferdelig vis, og alt for lenge. Så gikk det an å tolke seg frem til forsøk på Tim Hardins «Tribute to Hank Williams» og Townes Van Zandts «Snow Don´t Fall». Mulig jeg tar feil, neimen ikke lett å få med seg intensjonen her.
Det eneste definitive vi kunne hente ut fra denne delen var et forsøk på den flotte «The Outdoor Type», som han også klarte å sabotere nok til at det også ble en stor, stor nedtur. Samme med hans fine sololåt fra 1998, «Hard Drive» i samme avdeling.
Mange gikk etter å ha ropt opp til scenen at han skulle «bring the band back», «get on with it» og tilsvarende budskap.
Til slutt kom de stakkars bandkompisene hans opp igjen før han radbrekket «It´s A Shame About Ray» og «Confetti».
Riktignok varierer noen av YouTube-opptakene av denne turneen fra helt ok til noe verre. Men aldri så ille som vi fikk oppleve det i Oslo. Ikke i nærheten en gang.
Etter 1 time og 20 minutter gikk de brått av alle tre. Heldigvis ble det ingen ekstranummer.
En eneste stor skam av en konsert.
For de som har billetter til søndagens konsert er det bare å advare på det sterkeste. Bli gjerne hjemme.
Og til Evan Dando. Dra gjerne hjem du også.
