Foto: Johannes Granseth
Rabo, som en artist med forholdsvis få utgitte låter, fikk muligheten til å gi et førsteinntrykk klokken to på Øyas siste dag. Hun spilte rett etter den folkekjære artisten Ane Brun på scenen rett ved siden av, dette var hennes mulighet til å hevde seg.
I likhet med Sylvester Stylone filmene navnet hennes kan assosiere til, var dette en «come-up» historie som fortryllet publikum. Hadde man ikke hørt om henne fra før var de forlokkende indie-pop-rock låtene, blandet med munter og energisk fremførelse, nok til å vekke nysgjerrigheten blant mengdene.
Man skulle tro Oslo-artisten ville bære noe preg av å være en ny soloartist, men hadde det ikke vært for de overfølsomme takketalene hennes mellom sangene kunne man aldri gjettet det. Hun struttet rund på scenen som at det skulle vært det mest naturlige i hele verden.
Erfaringen hennes som låtskriver var merkbar på de fengene sangene hennes, med stor populærappell. Mellom fremførelsene kunne hun påpeke at hun var nervøs, andpusten eller at hun hadde «skikkelig overtenning», uten at man kunne høre det på låtene hun fremførte, som var like blankpolerte som om det var en studioinnspilling.
Da hun skulle spille en sang uten bandet skulle hun ikke spille selv, hun skulle spille sjæl. På slutten kastet hun ut marakasegg til publikum. Hun vinket til, og takket familien sin. Det var umulig å ikke heie på dette stjerneskuddet av en artist.
Dette er en sanger å spisse ørene for, ifølge Rabo selv, på scenen, i Dagsavisen og her på musikknyheter, har vi mer musikk i vente. Her er sangen «Tiptoes»
