Foto: Johannes Granseth
Ti år etter sin forrige opptreden på Øya returnerer Anna Of The North. Med et svakt grep rundt en Ringnes kopp fylt med vann, blyge fingervink til kjente i publikumet og en generelt nonchalant tilstedeværelse gjorde artisten fra Gjøvik seg klar til sin andre konsert på årets norgesturné.
Sangeren gjorde det klart under publikumssmåpratet sitt at hun var verdensvant, og tok kanskje derfor muligheten til å spille noen av sine norske sanger. Sangene på morsmålet er gjerne mer personlige og rolige, enn de andre. «Nesten narkoman» er en vakker sang om hvor ironisk det er å bli avhengig av den som oppsøkte hun, fremført med hennes praktfulle stemme, med en noe redusert energi på grunn av en sommerforkjølelse. Andre norske sang derimot, «Hollywood Hills» ... teit sang. Gjøvikartisten synger «ikke alle kan bo i Hollywood Hills, det må bo noen i Oslo òg», jeg syntes ikke akkurat det kommer frem gjensynsglede med byen av dette. Forøvrig høres den litt ut som den kunne vært en del av lydsporet i Linus i Svingen.
Resten av konserten kom på engelsk, da var det som at pjuskheten ble blåst bort av den til tider høye bassen. Bandet tok seg også veldig til rette, så det gode humøret på scenen smittet over til publikumet. Flørtete dansemoves, flørtete gester mot bandet, opphausing av tilskuere, Anna Of The North giret virkelig opp, rundt en tredjedel ut i konserten.
Da gjorde hun det klart at hun var vandt med mer tettpakkede mengder fra det store utland, og vinket oss så fremover. Ved slutten av konserten var de beskjedene vinkene blitt gjort om til hele, vaiende håndflater. Hit-låtene hennes satt publikumet i full dans, gammel som ung, der gammel er 55, og ung er 5.
Jeg er veldig glad konserten gikk som den gikk. På mange måter var den trege starten en måte å senke forventningene, for å så overgå dem med god margin i andre halvdel.
Hør "Nesten Narkoman" her:
