Og oppturen fortsetter. Hilde Marie Kjersem er sedvanlig glimrende på scenen. Kristopher Schau gir et bra jern med The Dogs, og for undertegnede ukjente Last Heat imponerer med overganger og gitarspill. Sweden sliter litt med å holde tempoet, men det sier mer om kvelden enn om bandet. For der de to sistnevnte lener mer mot California og hine hårde tiår står lørdagen i nittitallets og tungrockens tegn.
Nå skal kanskje ikke Egil Hegebergs enmannsband kategoriseres som gruelig hardt, men når fyren figurerer i omtrent alt som kan kravle av konstellasjoner for øvrig kvalifiserer han automatisk. Skoleeksemplet Black Debbath leverer stødig folkeopplysningsmetal. Blood Tsunami har ikke vært noen personlig favoritt, men jemini som de eier scenen gjennom en knapp halvtime.
Men denne kvelden er ikke som alle andre, selv etter Caliban-skalaen. Uansett hvor hardt og fornøyelig det hele er blir de første tre og en halv timene likevel bare den beste oppvarmingskonserten du har hørt. For det er en dårlig skjult hemmelighet hva vi står og venter på. Du ser det i de slørete øynene på snauskallen i skinnjakke ved siden av deg. Åtte smertefulle år har vi ventet. Og i kveld er altså kvelden den beste stonerrocken nord for UFOMAMMUT igjen skal degge oss inn i nakkesleng. Tomrommet El Doom & the Born Electric ikke maktet å fylle skal nå stappes som en knäckwurst.
Thulsa Doom er tilbake.
Det er ufint å ramse opp låter for å beskrive en konsertopplevelse. Men altså: Sins of the Next Man. Kick Me. Birthday Pony. Fatboy's Head. Cities After Cheese. Og som en siste wafer thin mint-sjokolade etter et fire timer langt måltid, Machine of Oslo. Ord blir fattige. Det sies bedre med tall.
