Kun 14 år gammel startet Hr. Homme bandet "Kyuss". 24 år gammel var han allerede en dreven gitarist i det som skulle bli et av verdens tøffeste rockeband, Queens of the Stone Age. I år fylte han 40, og det på selveste 17. mai. Derfor så glad i Norge? 6 studioalbum har nå QOTSA utgitt, hvorav årets ”…Like Clockwork” har høstet til tider svært så gode kritikker verden over. Fullt fortjent, mener nå jeg.
Konsertene er av noe mer varierende karakter og det er blitt rapportert fra Kongens by om en meget surmaget og sliten gjeng som spilte et uinspirert sett på autopilot for et øl- og pølsespisende dansk publikum, det bare for to dager siden. Derfor er vi ikke så rent lite spente på hvilket ben de (han?) har stått opp med i dag. For det er litt sånn enten eller med Ham. Vi har sett ham flere ganger i Oslo, og ingen konsert har vel vært lik den forrige. Vi husker vel det litt irriterende ølglasset fra Frognerbadet for noen år siden?
Det skal vise seg tidlig at vi treffer dem på en god dag. Denne aller siste kvelden med gjengen - siste stopp på europaturneen er altså Oslo. Etter det jeg vil anta er mange slitsomme og helt sikkert utfordrende måneder på veien. Men for en gjeng dette her er. På denne nedstrippede scenen har vi 5 karer som det skal vise seg har lyst til å feste og spille rock´n roll for oss.
Vi som er blitt vant til ”…Like Clockwork” får en herlig kveld. Hovedvekten i setlisten er naturlig nok fra nettopp denne. Selvom det hele sparkes i gang med en gammel kjenning; ”You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire” fra gruppens tredje plate ”Song for the Deaf” (2002). Herlig. Fet lyd, thight band, tøft lys - de virker spillesugne. Flott! God mottakelse. Standard er satt. Josh Homme er Happy. Puh!
”No One Knows” følger til entusiastisk allsang. Skulle bare mangle, dette er jo en av ”tidenes låter”.
Josh Homme i sin rutete skjorte; ”Tusen takk! I Love you Oslo, I love Norway! I love you guys so hard, maybe to hard! Skål Oslo”. Jøjemeg. Dette etter bare to-tre låter. Bandet dundrer på og vi får en herlig miks av låter fra nytt og gammelt ”Burn the Witch”, ”Smooth Sailing”, ”Monsters in Parasol”. Hans første scenerøyk tennes sånn ca på låt 7. Da har han holdt seg i 30 minutter. Siden blir det flere. Høybråten ville protestert, men for oss, er det det naturligste som finnes, dette med å se ham røyke inne.
Det slår meg, mens jeg står der, at alle disse låtene henger mer eller mindre sammen. Noe er fra 1998, noe er fra 2005 og noe er fra 2013. På en måte skulle en nesten tro at Josh Homme hadde en masterplan en eller annen gang i 1997, eller før "Kyuss" at alt han skulle lage av musikk fra 97/98 og fremover skulle henge sammen. For tenk deg, hva hadde egentlig skjedd hvis du hadde kjørt en tilfeldig gjennomgang av alle QOTSA-låter i en hvilken som helst vilkårlig rekkefølge? Foruten tekstene, som er blitt sårere og råere, ærligere og mer personlige med årene er det musikalske uttrykket satt og premissene for musikken gitt. Men gir ikke dette en form for konform forutsigbarhet, og at bandet mister noe av sin kunstneriske integritet på veien? Så absolutt ikke. Dette er så gjennomført flott, ja intelligent, og levert med en presisjon og ektefølt innlevelse. Det kjøres så absolutt, og neimen ikke, på noe autopilot i aften nei.
Tekstene til QOTSA er et kapitel for seg. Underfundigheter og tidvis utvetydelighet rundt ord / tema som: ”God”, ”Drugs” ”Lonely”, ”Hope”, ”Ocean”, ”Love”, ”Dessert” og dets like. Og det fører oss til den svært så triste og uoptimistiske kjærlighetssangen ”….like clockwork”, med den fatalistiske tekstlinjen; ”One thing that is clear, It's all down hill, From here” Poetisk som bare fy. Som en drøm. En drøm du aldri har bedt om å delta i. Det er mange av den type tekstlinjer på sisteskiva. Et tegn på refleksjon og alderdom? Fargene og filmene på veggen bak skiftes og tilpasses låten. Det er mye rødt i aften.
”We came here to party. Hope you will party with us! Vi får ”If i had a tail” med tilnærmet funky dansesteg fra Josh. Han smiler og er i form. Godform. Er det fordi det er siste kveld eller er det fordi han er oppriktig glad i oss?
QOTSA har også sine inspirasjonskilder. Denne kvelden synes det tydelig at Bowie og Stones har vært en del av oppvekstmusikken, og på nettopp ”Kalopsia” hvor i hvert fall undertegnede synes å høre Bowie spøke i kulissene, (ja, ikke bokstavlig da) her jobber bass og trommer helt vilt godt sammen. Det er heller ingen hvem som helst i denne seksjonen. Trommemann Jon Theodore (ex. Mars Volta) er i mine ører en av verdens aller beste trommiser, noe vi han demonstrer gjennom hele settet. Han er akkurat der, og litt til, på hver eneste låt.
Det tar helt av på ”Little Sister”. Det er en grunn til at det er en publikumsfavoritt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt den låten, men den er like magisk hver gang. Også denne kvelden.
Totalt 18 låter i hovedsettet og det er mange høydepunkter her; hva med ”Better Living Through Chemestry” , "Fairweather Friends”, ”I sat by the Ocean” eller ”Make It With Chu” ja, eller ”Sick, Sick, Sick”, for å nevne noen. Bare perler hele veien.
Vi får 3 låter i ekstranummeret og vi stifter bekjentskap med multiinstrumentalist Homme som sittende ved pianoet fremfører en herlig versjon av ”The Vampyre of the Time”. Vi måtte få; ”Feel good Hit Of The Summer” og helt til slutt en herlig hard og kompromissløs versjon av ”Songs for the Deaf”. Altså velges det å starte og slutte med en låt fra nevnte ”Songs for the Deaf”.
Neppe det heller tilfeldig.
Josh Homme er muligens rockens aller kuleste mann. Han eier enhver scene og han kjenner sitt publikum. Hvis Michael Jackson var King of Pop er Josh Homme definitivt King of Rock, en tittel han til gangs beviste at han fortjener denne herlige søndagen i Oslo Spektrum.
Bedre og coolere enn dette blir det bare ikke!
