Det er godt over fem år siden guttene i Depeche Mode tok turen innom hovedstaden, den gang i Oslos storstue; nemlig selveste Spektrum. Dagens utgave av det kjente 80-talls synthpop-bandet viser et tøffere ansikt og byr til (en form for) dans i Telenor Arena – med delvis hell. Det er nemlig romslig i arenaen i kveld - takk og lov. For oss i publikum, vel å merke. Siden sitt forrige norgesbesøk har gjengen to album til i bagasjen; Sounds of the Universe og årets Delta Machine. Noe sier meg likevel at det vil bli lagt mindre vekt på disse to med en gang jeg tar min plass i publikumet. Med en gjennomsnittsalder på godt over 40 ser det ut til at dette blir en konsert for de gamle hitsene framfor de nyeste låtene – noe jeg ikke tok feil på.

Likevel: Showet fikk en treg start med åpningslåta fra Delta Machine: Welcome To My World, fulgt opp av Angels, også fra samme nevnte album. Men det er ikke før 93-klassikeren Walking In My Shoes at showet virkelig starter, for dette er en låt publikum virkelig kan. Og herfra bygger det seg bare opp – kan det virke som. Neste låt ut, Precious, byr på et definitivt høydepunkt. Nedstrippet i tro Depeche-stil viser veteranene hva de virkelig er gode for – og godt er det.

picture

Og så var det på tide å lande igjen: låtskriver og gitarist Martin Gore tar mikrofonen og gir to fabelaktige, akustiske og tidvis søvndyssende versjoner av Slow og But Not Tonight, hvor sistnevnte låt ender i noe som føles ut som en magisk, evigvarende allsang med publikum i spissen.

Tilbake i 2013 rommer Heaven et nå garantert søvnig Telenor Arena. Låta, som underlig nok er gjort til førstesingel fra årets Delta Machine, viser at Depeche Mode dessverre ikke klarer å nå fram i hverken album- eller liveformat med de nyeste låtene. I bunn og grunn høres det bare ut som heismusikk, noe en ikke akkurat er ute etter i en arenakonsert som dette.

picture

Men berg-og-dal-baneturen fortsetter. De gode låtene kommer allikevel som perler på en snor – til tross for kjedelige avbrekk fra nyere album. For høydepunktene er virkelig høye. Men så daler det fort ned igjen når vi kommer til nyere låtmateriale. Black Celebration og Policy of Truth får publikum til å gå ville, og lader opp mot det absolutte høydepunktet: Enjoy The Silence og Personal Jesus. Publikum får virkelig valuta for pengene sine med disse to låtene. Bandet takker for seg og etterlater et stappmett publikum som er sultne på mer – og mer skal de få. Et encore på fem (!) sanger, med en nydelig akustisk versjon av Shake The Disease, nok en gang sunget av Gore, samt Goldfrapp-remixen av Halo, gir et ekstatisk publikum og setter ikke bare et punktum, men heller et utropstegn, for kvelden.

Guttene leverte en god konsert i Telenor Arena – det er det ingen tvil om. Men det var slagerne som reddet dem fra en dårlig start.




Foto:Per-Otto Christiansen/Gaffa