Jeg kunne introdusert deg for NAEON TEARDROPS (web-siden vår håndterer ikke de rare tegnene bandnavnet skal skrives med) som om det var en debuterende artist. Dette er tross alt det første albumet som gis ut under det navnet. Men det ville ikke vært riktig. For Per Martinsen, som står bak prosjektet, er en veteran på den norske elektronika-scenen. De fleste med en over snittet interesse for norsk elektronika (og som er over en viss snittalder) har hørt om Mental Overdrive og/eller duoen han har med sin kone Aggie Frost, kalt Frost.

Som for mange andre norske elektronika-folk startet det hele i Tromsø. Flere av de som kommer fra den byen som begynte å sysle utover 90-tallet har løftet fram Martinsen som en mentor og et forbilde i intervjuer med meg. Og han har jobbet for og med en rekke store selskap og artister.

Med NAEON TEARDROPS dykker Martinsen inn i synthpop og futurepop. Musikken har visstnok utspring fra hans fiktive selvbiografi, "Pyramids On The Moon". I denne tredelte fortellingen forestiller han seg tre forskjellige livsveier, hvert med sitt eget musikalske alias. Og han synger!

Ok, de som enten kjenner meg eller har fulgt mine skriblerier en stund vet at jeg er et lett offer om noen tilbyr meg elektronika. Og jeg er solgt fra første stund med WATERS RISING som var første single fra prosjektet. Et øyeblikk tenker jeg på Mind.in.a.box, men med mer anstrøk av Gary Numan. Låten suger deg med seg og er særdeles fengende, og har visstnok gjort det bra på dansegulv ute i Europa. Men det fungerer også helt glimrende i bil. Tro meg!



Jeg vet at Martinsen er fan av New Order, og på AMNESIACS kan jeg sverge på at tromme-beaten som driver låten er løftet rett ut av True Faith. Han synger til og med om lose «my faith in you». Men jeg mister overhodet ikke trua, for låten sitter som ei kule.

Et annet band som jeg hører masse referanser til her er tidlig Depeche Mode. Spesielt på låter som HAUNTED, OUTBOUND og BROTHERHOOD. Sistnevnte har et lydbilde og en pompøsitet over seg som sender meg rett tilbake til 1986. BORDERLINES har noe veldig Kraftwerk-aktig over seg, om enn ikke like minimalistisk.

SHADOWSISTER er det nærmeste du kommer en ren poplåt og høres ut som noe Michael Cretu kunne tatt med på sin bortgjemte synthpop-perle Legionäre. Den hadde også passet fint på Aggie Frost sin plate Perlemor fra i fjor når jeg tenker meg om. Hun deltar også på den aldeles nydelige STARLIGHT som ligger i samme leia som norske Espen Kraft har gjort på sine 80-tallsaktige utgivelser.

Men selv om albumet skinner av neonlys (bokstavelig talt på omslaget) og av 80-tallsfølelse, er det også en rekke elementer av andre tiår her. SENSELESS kunne ha gått rett hjem på et 90-tallsrave i sin jungle-aktighet. WITHOUT YOU, som er den mest Mental Overdrive-aktige låten her, har et lydbilde som høres ut som den er hentet fra en Aphex Twin-remiks, med en pulserende synth som går og går bak en drivende rytme.

Et av de mest moderne trekkene ved albumet er at låtene er forholdsvis korte. Jeg skulle ønske at flere av låtene fikk utvikle seg og leve litt lenger. Det kommer nok haugevis av remikser, Martinsen kjenner jo alle, men originalene pleier jo som regel å være best. Og disse originalene fungerer ellers strålende!