På datoen to år etter at UKA hadde gitt publikum reunion-konserten til Seigmen, så var det igjen duket for nok en godbit. Denne gangen var det bandet som har blitt kåret til verdens beste liveband som sto på scenen, nemlig Muse. Noen nærmere introduksjon er neppe nødvendig. Det virket i hvert fall ikke slik på responsen av solgte billetter, for det ble ny rekord for UKA, med hele 7000 solgte billetter. Med andre ord var det grunn til å tro at tidenes rockekonsert i Trondheim sto for tur, noe som igjen førte til at forventningene ble skyhøye og en eventuell fallhøyde likeså.
Allerede klokka 17 hadde de første stilt seg opp i kø, selv om det på UKAs nettside sto at dørene åpner 19.30. Køen ble etter hvert meget lang, noe som var forståelig siden det var 7000 som skulle innenfor porten. Ved halv ni-tiden var det duket for kveldens håndplukkede oppvarmingsband, Inglow. Dessverre fikk ikke undertegnede mye tid til å få med seg dem, fordi det var en del praktiske ting som måtte ordnes før Muse gikk på scenen, men det som ble overvart virket absolutt bra, og det virket som de klarte det de skulle, nemlig å varme opp publikummet.
Da klokken passerte 22 så ble lysene i teltet slukket, et gigantisk jubelbrøl kom fra publikum, og Muse entret scenen og startet med ”Knights of Cydonia”, sistelåten fra bandets seneste utgivelse, Black Holes & Revelations. Muse hadde allerede da fått de fleste av publikummerne i et fast grep. Et grep som de aldri slapp, men heller prøvde å få fastere og fastere med hjelp av både låtene og et visuelt show bak scenen. For her ble det vist små snutter og filmbiter som passet til låtene som ble spilt. Etter åpningslåten så fortsatte Muse med den ene gode låten etter den andre, blant annet ”Map Of The Problematique” og ”Hysteria”.
Etter en åpning med mange låter av den rocka sorten, så ble det etter hvert funnet tid til å dempe musikken litt, der Matt Bellamy spilte flygel og publikum ble servert ”A Soldier’s Poem” som den første av de rolige låtene. Like etter fulgte låter som ”Invincible” og ”Starlight”, til stor jubel fra publikum. Likevel var det de mer fartsfulgte låtene som slo best an hos publikum, med ”Butterflies & Hurricanes” og ”Supermassive Black Hole” i spissen.
Selv om Muse hovedsakelig spilte låter fra de to siste studioalbumene, så fant de også plass til noen godbiter fra albumene Showbiz og Origin of Symmetry, som ”Sunburn”, ”Feeling Good” og ”New Born”. Under ”Time Is Running Out” føltes det ut som om bakken gynget, noe som skal litt til, siden konserten ble holdt i et telt på en utendørs grusbane. Uansett ble denne låten et av kveldens høydepunkt, sammen med den etterfulgte låten, som også avsluttet hoveddelen av konserten, ”Bliss”. Mot slutten av denne låten kom det også en 10-15 store ballonger ut til publikum, som selvfølgelig gikk bananas, før teltet ble mørklagt og Muse gikk av scenen.
Men konserten var selvfølgelig ikke slutt, for noen minutter senere var Muse tilbake på scenen, og spilte tre ekstranummer. Først ”Plug In Baby”, deretter ”Stockholm Syndrome”, før de avsluttet kvelden med den nydelige ”Take A Bow”. Disse tre låtene er alle blant det beste man kan finne av Muse, og var dermed med på å gi konserten en bra avslutning.
Ved å bare gå gjennom låtene fra Muse sin opptreden i Trondheim så kan man ha inntrykk av at dette var en topp konsert. Men dessverre så var her faktisk ganske mye som var med på å dra helhetsbildet ned flere hakk. Det første var at det fantes knapt noen interaksjon mellom bandet og publikum. Publikum gjorde for så vidt sin del, men det gjorde ikke frontfigur Matt Bellamy. Ikke en gang hørte jeg han si noe mellom låtene. Den eneste som sa noe var trommisen, som kom med noen ”tusen takk” og ”thank you” innimellom. Men utenom den pratingen var det en litt småarrogant opptreden fra bandmedlemmene. Dette fører videre på det neste punktet som trakk ned, nemlig det at det hele virket veldig rutinepreget og automatisert. Det kan selvfølgelig være en positiv ting, at det hele går på skinner, men her virket det som om bandet ikke hadde så mye mer å gi. Det tredje punktet var at det til tider ble mange dødpunkter, der Matt Bellamy skulle vise at han kunne gnikke på gitaren. Dette ga egentlig ikke de fremmøte så altfor mye, og tiden burde heller vært prioritert til å spille flere låter, for eksempel fra albumet Showbiz.
Alt i alt leverte Muse en grei konsert når man tenker på hvordan låtene ble servert, uten store overraskelser på hvilke låter som ble spilt. Men de skyhøye forventningene som både publikum og UKA hadde gitt på forhånd ble ikke innfridd. Man får bare håpe at bandet er mer utadvendte når de spiller i Oslo, for det fortjener publikum. Og til slutt vil jeg si, før noen kommer og halshugger meg, jeg har vært, jeg er og jeg kommer til å være Muse-fan fremover, men UKA-opptredenen skuffet.
7/10
Foto: Christian Nilsen
