I år som i fjor tok Musikknyheter turen til Festival Internacional de Benicàssim i Spania, også kjent som FIB. En festival som tradisjonelt har hatt et solid program å by på. I år var det imidlertid tynnere i rekkene, og festivalen har fått massiv kritikk på diverse forum. At Mika var en av headlinerne, han med låta ”Grace Kelly” ja, sier vel sitt. Festivalen var likevel ikke fri for godbiter og kan uansett skilte med en fantastisk atmosfære. Her får du en oppsummering av festivalen. Ønsker du ytterligere informasjon om selve festivalen, hvordan komme seg dit osv. kan du lese hva musikknyheter skrev om festivalen i fjor her
.

DAG 1

Nada Surf fikk æren av å åpne ballet på årets festival. Veteranene spiller som kjent feelgood powerpop, og et par av albumene deres er for små klassikere å regne innenfor popofile kretser. Til tross for at dette er tilgjengelig musikk og at bandet har en rekke gromlåter på lager har de aldri helt lykkes med å nå ut til det store publikum. Slik kan vel konserten deres på Benicassim også oppsummeres. Jo, dette er lett å like, lett å smile til, lett å trampe takten til, men det når liksom ikke helt inn selv om bandet gjør det de kan for å engasjere. Det tar ikke av før de spiller den klassiske vorspiellåta ”Blankest Year”, med den enkle, men effektive tekstlinjen: ” Oh fuck it (fuck it) I'm gonna have a party”. Da var det til gjengjeld topp stemning og festen kunne begynne..

6/10

En kjapp matbit og direkte over til Island. Det vil si Sigur Ros, som var neste band på plakaten. Bandet entret scenen i et kledelig mørke, spenningen var spent og forventningene tilsvarende store. Og hvis du lurer – Sigur Ros leverte! Stramt regissert av bandets gitarist og vokalist Jon Thor Birgisson hypnotiserte islendingene festivalens største scene. Settet var sentrert rundt bandets tidligere utgivelser, med enkelte innslag av årets album ”Med Sud I Eyrum Vid Spilum Endalaust”. Jon Thor Birgissons fantastiske stemme sammen med storslåtte arrangement fungerte ypperligere i dette formatet, og vi publikum sang velvillig med på språket (Hopelandish) som bare Sigur Ros skjønner Det er lov å drømme seg bort på Sigur Ros konsert. Gled dere, Øya!

9/10

De to indieheltene i Mates of State fikk den vanskelige oppgaven å etterfølge Sigur Ros på den største scene. I Oslo ville Mates of States spilt Mono eller Garage, og da er det vel kanskje ikke altfor overraskende at de ble litt ”små” på en scene med kapasitet på 30 000 – 40 000 mennesker. Bandet skal ha for at de gir jernet, men de klarer likevel ikke å formidle låtene sine med samme energi som på plate. Jeg håper likevel å få sett Mates of State på en litt mindre scene i nær fremtid, da hadde de virkelig vært i sitt rette element.


5/10

Den siste stoppen for kvelden var gærningene i The Black Lips. Live har The Black Lips rykte på seg for å spille kompromissløs rock i kombinasjon med usmaklig oppførsel, noe som for eksempel innebærer urinering og spying på scenen. Dette så vi lite av på FIB og oppførselen var heller upåklagelig. Dessverre lider The Black Lips av det samme syndromet som Mates of State – de blir litt for små på en stor scene. De viste likevel prov på at noe stort er i emning. Den største forskjellen fra konserten til Mates of States, bortsett fra sjanger selvfølgelig, var at The Black Lips har flere umiddelbare låter. Det ble derfor alldans på hiter som ”Bad Kids”, ”O’Katrina!” og ”It feels alright”. Med litt flere låter som dette i bagasjen vil The Black Lips fort kunne bli en livefavoritt.

6/10

DAG 2

Etter at Pete Doherty og hans Babyshambles avlyste Hove, var det knyttet stor spenning til hvorvidt han tok turen til FIB. Det gadd han å gjøre, og han gjorde det med stil! Elegant antrukket i en av sine mange hatter og selveste pendressen tok han Benicassim med storm. Hadde ikke Pete Doherty vært en såpass talentfull låtskriver vil han vært en hvilken som helst totalt uinteressante junkie. Men mannen har en egen evne til å skrive skranglete og vindskeive rockelåter, noe han til gagns viste under denne konserten. Her var det trøkk fra første stund, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på andelen briter på festivalen (30 %). Brite eller ei, når Babyshambles kan dra fram fantastiske ”Delivery” tidlig i settet, fortsette uten dødpunkter, bare for å avslutte med briljante ”Fuck Forever”, ja, da er det dømt til å bli en positiv opplevelse. Eneste eventuelle ankepunktet får være at de ikke dro på med et par The Libertines låter, men de kommer vel som alle andre oppløste band til å gjøre comeback en eller annen gang.

8/10

I tillegg til at programmet ikke var så storveis på årets FIB, hadde festivalledelsen i tillegg klart å sette opp flere av de interessante artistene til samme tidspunkt. Leonard Cohen og Death Cab For Cutie er et eksempel, et annet er My Bloody Valentine og Spiritualized. Sistnevnte ble prioritert siden My Bloody Valentine spiller på Øya om kort tid. Spiritualized sitt siste album, ”Songs In A & E”, har på kort tid rukket å spille seg varme i stua til undertegnede. Albumet er av mange regnet som Jason ”Spaceman” Pierce sitt oppgjør med nærdøden-opplevelse han hadde for en tid tilbake, selv om hovedpersonen selv benekter dette. Spiritualized har uansett stått opp fra de døde, og de er her for å bli. Konserten på Benicassim var nemlig av den fantastiske sorten. Rapporten fra Norwegian Wood var både ja og nei, noe som betyr sånn ca. midt på treet. På FIB var imidlertid forholdene lagt til rette for at Spiritualized skulle lykkes. For dette er musikk som passer bedre inn i et mørkt lite telt, enn i Frognerbadet på høylys dag. I løpet av konserten fikk vi både syrete støyrock, bittersøte innslag i form av godlåter som ”Sweet Talk” og ”Borrowed Your Gun”, før herligheten ble avsluttet med Spiritualized signaturlåt ”Come Together”. Ikke et dødpunkt med andre ord, bare veldig, veldig bra.

9/10

DAG 3

Når du er sliten etter et par dager med festival er det balsam for kropp og sjel å få servert en liten halvtime med Jose Gonzalez. Det var tydeligvis flere som hadde behov for denne medisinen, for teltet hvor svensken med det eksotiske navnet spilte var nemlig fylt til randen. Mottagelsen han fikk var også upåklagelig. Jose har tydeligvis et stort navn også utenfor Skandinavia. Dette kom spesielt godt frem da han fremførte den grådig gode The Knife coveren Heartbeat, som gjorde seg like godt live som på plate.

Festival er festival og ferden gikk videre før Jose Gonzales fikk spilt ferdig, derav ingen karakter. Kuriositeten The Brian Jonestown Massacre måtte sjekkes ut. Man vet nemlig aldri hva man kan vente seg av Anton Newcombe & co. Det vet alle som har sett den gode rockedokumentaren Dig!, der rivaliseringen mellom TBJM og Dandy Warhols får fritt spillerom. Til glede for et ikke altfor stort publikum fikk vi imidlertid se en Anton Newcombe i godlune. Det vil si han tror han er i Frankrike og kommer med sleivspark til publikum. For eksempel presterte han å kommentere klesdrakten til en uheldig publikummer på følgende måte: ”How random is that?”. Vel, når man spiller i et band med mottoet ”Let’s go fucking mental!” får mannen heller få tilgivelse. Musikalsk låt det uansett veldig bra. Skranglete, men fint, og ikke helt ulikt allerede nevnte Dandy Warhols da de herjet som verst.. Kanskje tar Newcombe tilbake årene som gikk tapt på grunn av heftig rusmisbruk, etterfulgt av innleggelse på mental sykehus. The Brian Jonestown Massacre låter i hvert fall freskere enn Dandy Warhols anno 2008.

7/10

My Morning Jackets siste plate bør gå i glemmeboken først som sist. Det er lenge siden jeg har blitt så skuffet over et album som etter å ha hørt ”Evil Urges”. Heldigvis fungerte det nye materiale bedre live enn på stereoen, spesielt de gangene bandet drar på skikkelig og tempoet skrues opp. Høydepunktet denne kvelden var utvilsomt ”One Big Holiday” fra ”It Still Moves”. Da viser My Morning Jacket virkelig hva de er gode for. Konserten var derfor en fin oppvarming før The Raconteurs.

7/10

En av årets headlinere var definitivt The Raconteurs. I tospann fungerte Brendan Benson og Jack White glimrende på FIB, og dro med seg resten av bandet slik at vi publikum fikk en solid konsert. Popteft i det ene øyeblikket og kompromissløs rock i det neste. Måten disse to utfyller hverandre gjør at dette blir en variert og god konsertopplevelse. Og selv om dette er gutter som har vært ute en vinternatt før, oser det av spilleglede. Det hjelper også at de med ”Consoler Of The Lonely”, nå har to sterke album med seg i livebagasjen. Jeg tipper at disse gutta vil være stadionrockere i løpet av få år.

8/10

DAG 4

Dag 4 av festivalen startet med The National, som har gitt ut to fantastiske album på rappen gjennom Alligator og Boxer. Ett av de bærende elementene på disse to albumene er utvilsomt vokalisten Matt Berningers dype baryton. Dessverre er lyden under The Nationals konsert særdeles dårlig. Berningers stemme høres ut som en tykk grøt gjennom hele konserten, mens gitaren bare glimtvis kommer til sin rett. Da var konserten på Rockefeller betraktelig bedre. Kanskje får vi se glimt av storhet allerede på Øya? Forhåpentligvis får The National bedre vilkår å jobbe under der.

4/10

Så var turen kommet til festivalens ubestridte høydepunkt: Leonard Cohen. Å gå på konsert med Cohen burde være pensum for både musikere og musikkelskere. Makan til ærverdighet, inderlighet og spilleglede skal du lete lenge etter. Det er noe stort over måten han tar av seg hatten på når bandet spiller hovedrollen. Denne sjenerøsiteten har mange noe å lære av! Cohen er født i 1934 (året før Elvis), men er aldri i nærheten av å være utdatert. Og det virker som det rører ham å se mottagelsen låtene hans får av et ungt publikum. Han rekker jo heller aldri å si så mye, da enhver pause blir møtt med øredøvende jubel og applaus. Det er heller ikke noen tvil om at Cohen vet hva folket vil ha. Bandet låter fantastisk, og som perler på en snor kommer låter som ”I’m Your Man”, ”First We Take Manhattan”, ”Suzanne” og ikke minst “Halleluja”. Sistnevnte ble tatt tilbake en gang for alle, og ble fremført på en slik måte at ”De Nye Gitarkameratenes” sin versjon fremstår som (om mulig) et større misbruk enn noen gang. Som hovedpersonen selv sa det i nevnte låt: ”I 've told the truth, I didn't come to Spain to fool you”. Bedre kan det ikke sies. Og når settet ble avsluttet med ”So Long, Marianne” sto gåsehuden som et spett og tårene nærmet seg faretruende. Får du sjansen MÅ du gå og se Leonard Cohen. He’s the man!

10/10

Morrissey – genial eller gal? Det er delte meninger om den saken, og han fikk vist litt av begge disse sidene under årets FIB. På sedvanlig vis kritiserte han både Spania. Manchester, England og publikum, uten at det virket å ha noen effekt på mottagelsen. Det er vel litt sånn det skal være på konsert med Morrissey. På den andre siden er det få som synger like bra som Morrissey gjør, enten det er på plate eller live. Publikum får valuta for penga når han drar på med singelen “The Last Of The International Playboys fra ”Ringleader Of Tormentor”, samt ”First Of The Gang To Die” og ”Irish Blood, English Heart” fra ”You Are The Quarry”. “Irish Blood, English Heart” ble forøvrig fremført med en herlig forakt, slik bare Morrissey kan gjøre det. En fin avslutning på en fin festival fra Morrissey.


7/10

Bilder kommer senere!