Etter tre år var endelig Band of Horses på plass på hovedscenen på Øya igjen, visstnok etter bandets eget ønske. Og kjærligheten virker jaggu gjensidig, fra Øya sin side; etter tidenes monsunregnskur spratt sola fram samtidig med bandet, for å varme opp smilene og skrottene til klissvåte publikummere.

Og det er bare å avsløre med en gang: Ben Bridwell og kompani er i bedre form enn de noen gang har vært. Bandet utstråler en energi og spilleglede som ikke bare kan ha bakgrunn i den gode musikken, men heller i den betydelige x-faktoren de har. En skal høre mye før en finner noe som ligner veldig på Band of Horses, og da varmer det også et musikkhjerte at gjengen gjør strålende konserter, óg.

Et takknemlig publikum ble selvfølgelig servert alle favorittene fra Everything all the time (2006) og Cease to Begin (2007), men også smakebiter fra bandets tredje langspiller som kommer ut senere i år. Et absolutt høydepunkt var The Funeral, en fantastisk låt som bare er enda mer fantastisk i levende live. Den karakteristiske plingegitaren sammen med Bridwells klare, lyse stemme kan få det kaldeste hjerte til å smelte, før det hele med jevne mellomrom eksploderer i suggererende versebiter. Legg til mengder med energi, et ekstatisk crescendo mot slutten og et publikum med store øyne og halvåpen munn, og man er i nærheten.
Hestebandet ytrer også godlåter som "Ode to LRC", "Islands on the coast" og "The Great Salt Lake" med innøvd presisjon, sikkerhet, stødighet og jevngod kvalitet.

Det er ikke mye å pirke på når det gjelder Band of Horses. Både musikken og underholdningen sitter godt, bandet imøtekommende og publikum fornøyde. Vokalist Ben Bridwell fikk til og med anledning til å fremføre noen norske og godt innøvde fraser, som «tusen takk» og «fittesatan». Nå står det bare igjen å håpe det at det ikke er lenge til Band of Horses' neste konsert på norsk jord.

8/10

Foto: Steffen Rikenberg