Mens krigen raser og atomkraftverk brenner, i Ukraina, bomber faller på moskeer i Pakistan og vi er på vei inn i vårt tredje år med verdensomspennende pandemi, er det vanskelig å se for seg at tittelen er ment som annet enn enten sarkasme, eller et spedt forsøk på selvhypnose eller selvoppholdelse. "Joda, alt går strålende her! Helt supert!" (Selv om det bør nevnes at bandet på Facebook selv har stilisert tittelen som
Men når musikken setter i gang og pulsen umiddelbart senker seg mens pusten stabiliseres og musklene begynner å slappe av, kan det synes som at Band of Horses med dette albumet forsøker å svøpe lytteren inn i en trygg kokong, å la oss få flykte inn i musikken en stakket stund, i en verden hvor ingenting er mørkt, vondt og utrygt. Hvor alt er bra.
Plateanmeldere leter ofte etter tegn til fremskritt i nye album. Tegn på at band prøver nye retninger, eksperimenterer, eller tester nye ting. Vi fnyser gjerne av stillstand eller at et album høres likt ut som noe bandet har gjort tidligere. Av "old news". Men vi glemmer ofte at av og til er det nettopp det kjente folk trenger. Det nære og kjære. Det trygge og stabile. Det uforanderlige. Til tross for at to medlemmer har forlatt bandet og to nye har kommet sinn siden forrige gang, er dette nøyaktig det Band of Horses gir oss på Things Are Great.
Allerede fra åpningslåta Warning Signs, blir vi transportert tilbake til 2013, hvor somrene var fulle av festivaler, vintagefilter på instagram og indierock som strålte om kapp med solen. De leverer harmoni, velbehag og trøst, en 40 minutter lang pustepause.
Just lying like dogs / Laying in the sunshine / Feel the emptiness of creature comforts / I want some / I want some (- Tradedy of The Commons)
Ben Bridwell & co leverer det samme lyse og klangfulle amerikana-inspirerte lydbildet som vi er vant til og forventer, med vidåpne lydlandskaper som balanserer på en knivsegg mellom nostalgi og melankoli. Som skapt til å brukes som soundtrack på endeløse roadtrips langs støvete landeveier.
Det er bare seks år siden bandet slapp forgjengeren, den noe mer eksperimentelle Why Are You OK”, men det føles som et annet liv. Vi er andre mennesker enn vi var den gangen, uansett om vi har blitt direkte eller indirekte berørt av alt som har skjedd siden den gang da. Bandet har selv uttalt at dette er et album som går tilbake til røttene, til det rå og uutfordrede, til kjernen av Band of Horses.
Tekstene på dette albumet står ofte i sterk kontrast til tittelen, selv om de gjennomgående konfronterer det vonde for å komme til det gode. Et av platas høydepunkter, nydelige In Need of Repair, er en luntende solskinnsballade om tunge dager, og tekster om å prøve å holde det sammen når alt ser ut til å falle fra hverandre:
I’m sitting in my usual chair feeling the walls around me close in / I’m in a state of disrepair and trying to make til the morning / It’s not enough, it’s not enough / Every single day I hide from hurt
Selv om hoveddelen av dette albumet lener mot det hypnotisk melankolske og ettertenksomme, finnes det også øyeblikk hvor de bryter ut av transen og pisker opp stemningen litt. Fengende og smått morbide Lights og annerledeslåta Ice Nights We’re Having bryter fortryllels en mot slutten av albumet, før roen merkelig nok atter senker seg og albumet avsluttes i "the foul ass smelling hellhole called Coalinga".
Dette er albumet vi ikke visste at vi trengte i 2022, et år vi hadde håpet skulle gjenopprette balansen vi så sårt har manglet de siste par årene. Men når verden ikke klarer dette på egen hånd, har vi iallfall Band of Horses til å gi oss en liten musikalsk boble å gjemme oss i når det blir altfor mye å håndtere på utsiden.
Band of Horses spiller konserter på Rockefeller i Oslo 8. og 9. november. Billetter er i salg.
Band of Horses hjemmeside
Band of Horses på Facebook
Band of Horses på Instagram
